Ekte humanister bruker ikke kopikort

I et par uker nå har det hengt en plakat i korridoren på jobben, med den fengende overskriften «Humanister kan kommunikasjon!» Første gangen jeg så den, brøt jeg ut i dyp skoggerlatter, og jeg fniser fortsatt hver gang jeg ser den. Av en eller annen grunn synes denne hyllemarkøren fra Sophus Bugges hus å gi et riktigere inntrykk av oss humanister.



Men det jeg egentlig skulle skrive om, var biblioteker. Er dere klar over hvor latterlig slepphendt det norske biblioteksystemet er? Jeg mener, folk får ta med seg bøkene hjem! Sånn er det ikke i Russland (og andre land som ligner). Nei, du. Der må du fylle ut et skjema, levere det i en luke, og dagen etter får du allernådigst utlevert et eksemplar. Som du kan studere på lesesalen. Og skal du lese mer, må du fylle ut et skjema til og komme tilbake en annen dag.

Det er lov å kopiere bøkene, men da må du gå til en dame i en liten bod som tar (russiske) ågerpriser for det. Det som vanligvis skjedde før i tida, var derfor at russiske biblioteker var fulle av loslitte akademikere som sirlig skrev av bøkene for hånd. Side opp og side ned.

Og det er nå jeg kommer til det egentlige poenget, nemlig at digitalkameraet har revolusjonert russisk akademia og satt en hel yrkesgruppe (kopidamene) ut av arbeid. For nå er det farvel til kulepennen. Nå sitter i stedet horder av loslitte russiske akademikere på lesesalene og avfotograferer biblioteksbøker. Side opp og side ned.

I dag brukte jeg mobilkameraet mitt til dette formålet. (Jeg hadde glemt kopikortet mitt.) Vi leker ikke humaniora her, tenkte jeg tilfreds.