A Betan (Lois McMaster Bujold: Barrayar)

Welcome, my son, to Barrayar, the abode of cannibals; this place didn’t even wait the usual eighteen or twenty years to eat you. Ravenous planet.

Når man har fått hektet femtenåringen sin på Vorkosigan-serien, må det da være lov å gjenlese Barrayar for, eh, tredje gang på, eh, kort tid. Jeg er begeistret over å se at jeg sammenlignet den med Busman's Honeymoon første gang jeg leste den, for da visste jeg jo ikke hvor mye Sayers-homage som var i vente. Og jeg simpelthen elsker Cordelia.

Utmark (Lois McMaster Bujold: The Flowers of Vashnoi)

Is it still a victory if you don’t get the credit?

Og tenk, så kom det enda en liten bit av Vorkosigan-sagaen. Denne gangen fra Ekaterins perspektiv, og jeg tror fortsatt det må være mer å si om henne og Miles. Det er en fin liten sak, og jeg liker at den foregår på Barrayar.

Nothing can save you (Connie Willis: Passage)

And he had called her an island of sanity.

En lang stund ser dette ut omtrent som Connie Willis’ vanlige forskerbøker – Bellwether eller Crosstalk, med en plaget forskerhelt som stresser rundt i sannhetens tjeneste, stadig hindret av byråkrati, sjarlataner og idioter. Men det viser seg at den er mye mer enn det, og det blir veldig lett å tilgi at den er altfor lang og altfor heseblesende, når den også klarer å være så intelligent og usentimentalt rørende om døden, intet mindre.

My thing (Fiona Mozley: Elmet)

It were my problem to deal with. 

Dyster liten familiesaga om ordknappe folk som absolutt ikke kan be om hjelp til noe, som forsøker å rømme til landlig idyll, men uvegerlig ramler ut i tragedie. (I rettferdighetens navn lever de i veldig vanskelige kår – jeg får deterministiske Amalie Skram-vibber). Jeg falt ikke for den – den er jo velskrevet, men hva var nå egentlig poenget?

The glory and the guilt (Marge Piercy: He, She and It)

My life is sweet to me.

Er det greit å skape et bevisst og intelligent vesen og så underkaste det din vilje? Marge Piercy sier nei, om det nå er en golem i Praha-ghettoen eller en kyborg i en dystopisk framtid. Jeg syntes golem-delen var best med god margin – framtidsdystopien var unødvendig misandrisk, et scenario hvor man tydeligvis bare kan få fatt i en bra mann om man bygger ham selv (og selvsagt sniker programmeringen ut av den dumme ingeniørmannens hender). Men diskusjonen om hva det betyr å være menneske, og hvem man kan sies å elske, er fin.

Obsessions (Ernest Cline: Ready Player One)

You’d be amazed how much research you can get done when you have no life whatsoever.

Siden filmen var så drastisk forandret (ikke i ånden, bare i detaljene, syntes jeg), måtte det gjenlesing til. Den tålte det bare sånn middels – det syntes enda bedre denne gangen hvor lite velskrevet den er, men entusiasmen er fortsatt sjarmerende, og det var til og med litt spennende fremdeles. En av tingene som filmen skjønnmaler, er perioden Wade tilbringer blek, hårløs og forskanset i en bitteliten mørklagt leilighet, i skjærende kontrast til det glamorøse livet som kjendis-Parzival i OASIS. Det ville blitt en langt grimmere film om de hadde tatt med det, selvfølgelig, men det er en av yndlingspassasjene mine.

Irreplaceable (Connie Willis: Doomsday Book)

She could never in a hundred years, in seven hundred and thirty-four years, have imagined Agnes, with her puppy and her naughty tantrums, and her infected knee.

Dette er helt sikkert Connie Willis’ mesterverk, for her, på en helt annen måte enn i de andre Oxford-tidsreisebøkene, tjener fortidsdestinasjonen som en resonanskasse for nåtida. 1348 er mye fjernere enn skarve andre verdenskrig, men det (og at situasjonen tross alt er mye grimmere på individplan) tjener til å koke boka ned til det som er helt allmennmenneskelig. Søskensjalusi. Skrubbsår. Maktkamp. Dødsangst. Instinktiv hjelp til folk i nød.

Dessuten er det en bok skrevet spesielt til glede for oss historiske lingvister. Ikke bare reiser Kivrin med middelengelsk språkimplantat, men det viser seg at språkhistorikerne («At last we have the chance to observe the loss of adjectival inflection and the shift to the nominative singular at first-hand.») har tatt helt feil både om uttale og morfologi. 

What ails us (George Saunders: Lincoln in the Bardo)

Two passing temporarinesses developed feelings for one another. Two puffs of smoke became mutually fond. I mistook him for a solidity, and now must pay.

Den mest atypiske historiske romanen man kan tenke seg, om natta etter at Lincolns lille sønn Willie ble begravd, midt under den amerikanske borgerkrigen. Og det er en intim historie om å sørge og å gi slipp, samtidig som det handler om Lincolns ansvar og byrde som president. Og den er fortalt i et lappeteppe av stemmer – dels i brokker av faktiske og fiktive kilder om Lincolns liv (biografier, historieverker, brev og manuskripter), dels i stemmene til hundre spøkelser på kirkegården, alle med sirlig påført referanse. Og stemmene overlapper og motsier hverandre, krangler og enes, og er i et lappeteppe av stiler og patosnivå, representerer alle lag av befolkningen. Det er ofte morsomt, og slik greier Saunders å fortelle en inderlig liten historie uten et gram sentimentalitet og med store implikasjoner. Men så det svir. Jeg falt fullstendig for denne. 

Viola (Connie Willis: Blackout / All Clear)

Is it a comedy or a tragedy?

Noen ganger er det en fordel å huske litt dårlig. Eller, jeg syntes egentlig jeg husket Blackout / All Clear riktig godt – Eileen og ungene, Polly og Sir Godfrey, den fysiske fornemmelsen av bombene som falt over London, den klaustrofobiske, stadig mer fortvilte stemingen. Men jeg hadde altså glemt mer enn nok av slutten til at det ble omtrent like spennende som sist gang

Siden sist hadde jeg lest Life After Life, og likhetene er slående, men siden Blackout / All Clear ikke når Life After Life til knærne engang, tar det litt glansen av førstnevnte. Men det er fortsatt en god og morsom og spennende og overraskende gripende bok.

Keep the Sultan amused (Margaret Atwood: Alias Grace)

Her strongest prison is of her own construction.

Man kan alltid stole på Margaret Atwood. Veldig, veldig smart skrevet om sannhet og hukommelse i en gammel (ekte) mordsak. Og det er nydelig og sviende feministisk skrevet om Grace Marks som blir sett og behandlet som et helt fiktivt vesen av stadig nye menn med selvsentrert fantasi. Hvorfor skal hun fortelle noen sannheten? Hvorfor skal hun vise noen hvem hun er?