Døgnflue (Siri Pettersen: Råta)

Du er ætling, jeg er Dreyri. Dere kaller oss likfødte. Vi kaller dere kyr. Sånn har det vært lenger enn noen av oss kan erindre. 

Den er ikke like bra som Odinsbarn. Det er nok delvis fordi fremmedblikket på vår verden er gjort så mye bedre av så mange andre – Pettersen kommer aldri lenger enn til nokså grunn satire og unyansert fordømmelse, for hun er langt mer opptatt av å avsløre plottet sitt millimeter for millimeter – men også fordi Hirkas menneskekompanjonger ikke er særlig utviklede og ikke noen vi investerer særlig mye i. (Og liksomsagastilen blir enda litt mer irriterende i et moderne miljø.) Det er ætlingene og de blinde vi bryr oss om, ville og stridbare og larger-than-life som de er. Og nok en gang er det et glimrende plott, og boka er veldig spennende, og Hirka er fortsatt en strålende heltinne. Jeg sitter allerede hodestups i Evna, for å si det sånn.