Ryokan

– Did children sleep well? Was it their first night on tatami?

Neida, for vi seilte under flagget «Ingen natt uten futon», og hadde utelukkende bestilt oss innkvartering i japansk stil. Men Ryokan Fujioto i Tsumago i Kiso-dalen er nok det mest autentiske japanske vertshuset vi har bodd på noen gang.* Det betyr at rommet vårt hadde tatamigulv og nydelige malte skyvedører ut mot korridoren. Alle delte to bad med nydelige sypressbadekar med skåldhett vann (seksåringen orket akkurat å dyppe føttene til anklene), og alle hadde halvpensjon og spiste frokost og middag i tatami-spisesalen med utsikt mot den fine innerhagen, som vi så ned på fra rommet vårt. (Det er ikke dumt å drikke grønn te og telle karper ved hotellvinduet.)

Innerhagen

Det var karper i ytterhagen også.

Og hvilken mat! Sju-åtte-retters vidundermiddager på fantastiske lokale råvarer. Ørretsashimi. Carpaccio og shabu-shabu av bortskjemt japansk storfe. Vidunderlige lokale soppslag stekt i smør og chili. Småørret som var surret så lenge i soya, sake og sukker at den var myk tvers igjennom, så den kunne spises i sin helhet, hode, bein, alt! Grønnsakstempura, komplett med et nydelig lite tempuratre! Og for de vågale, vepselarver kokt i honning, soya og sake. (Det var godt! Lover!)

Tempuratre!

Vepselarver!

Jeg skal ikke si at ungene likte alt, men gastronautforeldrene var lykkelige, og ungene fikk i hvert fall  smake en hel del nytt. Vi kan f.eks. konstatere at begge liker fritert lotusrot, og at åtteåringen liker rått oksekjøtt dyppet i soya. I hvert fall hvis det altså er snakk om en massert, ølpimpende japansk okse.

– Du er sannelig din mors datter, du!
– Ja, hvem sin datter skulle jeg ellers vært?

Seksåringen forlangte derimot eggerøre i stedet, den lille byttingen.

* Men ikke så autentisk at ingen snakker engelsk og alle de andre gjestene er strenge japanere som ugleser de bråkete og oppsetsige ungene våre.