På kino i 2012

30. desember: The Hobbit: An Unexpected Journey
Her hadde jeg visst kalibrert forventningene mine helt riktig. Visst er den for lang, og visst har de puttet inn mye tøys (den soppetende, fugleskittbefengte Radagast?) og overtilspisset slåssing, men det er mye å glede seg over også. Martin Freeman er den perfekte Bilbo, og det er en fryd å møte Ian McKellens Gandalf igjen. Og gåtesgjettingen med den allerede spaltede Gollum er nydelig gjort. Jeg likte den overdådige orkekongen i fjellet også. Thumbs up fra niåringen også.

28. desember: Reisen til julestjernen
Jeg hadde veldig lave forventninger, og likevel ble jeg ikke litt positivt overrasket engang. Makan til flatt og sjablongaktig persongalleri! Det var ikke én som hadde snev av indre liv engang! Dessuten 1000 minuspoeng til kongen, som ikke klarer å komme opp med noe bedre kompliment enn «Så pen du er!» til Sonja som nettopp har oppvist uhørt mot og nestekjærlighet ved å fly med nordavinden til Nordpolen og kjempe seg ut av onde heksers klør. Jeg kan kanskje strekke meg til å si at den ikke var direkte kjedelig. Men grenseløst grunn.

11. desember: The Perks of Being a Wallflower
 Var jeg for gammel for denne? (Sjokk og vantro!) Altså, det var på mange måter en veldig sjarmerende film om hvor vanskelig og piggete det kan være å være 16 år, og hvor befriende det er å møte slekta som kjenner Josef og prøve seg på dype, (nesten-)voksne vennskap (og kompliserte følelsesfloker). Som tenåring tipper jeg jeg ville blitt fullstendig fortryllet. Nå ble den kanskje litt for grunn – var det kanskje Emma Watson og hovedrolleinnehaveren Logan Lerman som ble litt for matte, særlig satt opp mot den strålende karismatiske Ezra Millers Patrick? Og flashbackplottet som skulle «forklare» Charlies psykiske vansker var kanskje litt unødvendig. Og hvordan, hvordan kunne disse fremmelige frikertenåringene bruke et halvt år på å finne igjen David Bowies Heroes!? (1992 eller ei!) Likevel, det var mye som var fint og morsomt. Ikke minst var Paul Rudd (som alltid) fryktelig søt som lett desillusjonert forfatter-engelsklærer.

15. november: E.T.
Den holder seg, den. Jeg hadde glemt hvor langsom og følelsesmettet den er, hvordan nesten all vekt ligger på det telepatiske fellesskapet mellom E.T. og Elliot, og hvor skremmende de voksne ekspertene og vitenskapsmennene ser ut fra deres (lave) synsvinkel. Og Drew Barrymore er det søteste noen noensinne har sett i den filmen.

9. november: Skyfall
Jeg skal til Shanghai, det er min aller første reaksjon. Fantastiske futuristiske skyskraperscener derfra! Ellers var dette riktig moro, Bond starter med å ta en tur i Reichenbach-fossen (for anledningen i Tyrkia), men gjenoppstår ganske raskt for å ta opp kampen mot Javier Bardems creepy og manisk planleggende mesterskurk. Mye er veldig kult gjort (gravemaskin vs. tog! London-tuben som våpen!), det er en hel del vittige replikker, nye Q er utrolig søt (men blir felt på sin egen smarthet), og vi tar et verdig farvel med M og får Ralph Fiennes i bytte. (Ralph Fiennes!!) Jeg liker godt Daniel Craigs røffe, merkede og småtraumatiserte Bond. Litt i lengste laget var filmen dog.

2. november: Beasts of the Southern Wild
Nydelig far–datter-skildring helt og holdent sett fra vesle Hushpuppys perspektiv, med magiske innslag og et lite barns organisering av kjensgjerningene. Og for et perspektiv det er, det er en glødende, makeløs skuespillerprestasjon av jentungen. På det lille barnets vis tar hun for gitt og føler seg trygg i et mildest talt skranglete samfunn helt i utkanten av sivilisasjonen (på en sivdott ytterst i Louisiana-sumpen), og selv om hun mister faren og sivdotten aldri kan være et blivende sted i lengden, tror vi at denne her skal klare seg. She the man.

16. oktober: Looper
Svært fiks tidsreisefilm, som elegant handler mest om alternative tidslinjer – kan vi velge hvem vi vil bli, og vil, kan og bør vi velge det samme om vi får en ny sjanse? – og som velger å ikke svare mørkt deterministisk på det spørsmålet. Mange interessante personer, en god del veldig vittig dialog mellom den eldre og yngre versjonen av Joe, og mellom Joe og sjefen («I’m from the future. Go to China!» – vi kunne gjerne sett mer til ham!), og en helt nydelig barneskuespillerprestasjon. Spennende som fy er den også.

13. oktober: Modig
Riktig morsom og spennende, og så var det litt stas at de klarte seg uten noen prins denne gangen.

25. september: En kongelig affære
Den er slett ikke verst som trekantdrama – både dronningen, Struensee og særlig den stakkars elskelige Christian 7. er fint tegnet. Men som politisk-historisk drama er det, eh, irriterende.

16. september: Kon-Tiki
Etter å ha beundret Thor Heyerdahl i barndommen har jeg stort sett irritert meg over den enøyde stabukken og vrangforestillingspusheren i voksen alder, og jeg hadde derfor litt vondt for å tro på at denne filmen virkelig kunne være bra. Men den er jo faktisk det. Ikke det minste pompøs, og Pål Sverre Valheim Hagen er virkelig veldig god som visjonær og karismatisk leder, som tar sjanser som ville nærmet seg svindel om han ikke hadde lykkes, og viser fint en god del av hva det koster å være en slik en. Når det er sagt, er det lett å se hvordan denne filmen kunne vært dypere og mer interessant. Det hadde fint vært mulig å gjøre mer ut av de mørke, hensynsløse sidene ved mannen, og også mer ut av hvor mye han faktisk tok feil. (Men da hadde det vært en mindre heldig film å ta med seg ungene på, og det var veldig gøy å kunne gjøre det.) Og for øvrig ble jeg nesten litt forelsket i Gustaf Skarsgårds Bengt Danielsson.

19. august: The Dark Knight Rises
Dette er den eneste av Christopher Nolans Batman-filmer jeg har sett på kino, og wow, det kledde den! Jeg likte den veldig godt, både for den åndeløse spenningen og mange plottwister, men like mye for Bruce Wayne som ikke kan redde noen andre hvis han ikke også kan skrape sammen en viss vilje til å redde seg selv.  Og jeg elsket Scarecrow som folketribunaldommer («Death … by exile!») – og alle de andre måtene filmen plukket opp trådene fra de andre to filmene på. Men det aller beste var kanskje Anne Hathaways Cat Woman.

12. august: Istid 4
Heseblesende og noen ganger masete, særlig sjørøverplottet, men det var da en del å le av denne gangen. Og … vaniljesaus?! Men det aller beste med kinoturen var uten tvil forfilmen – kortfilmen The Longest Daycare med Maggie Simpson i hovedrollen. Sånn går det i nivådelte barnehager. 

3. juli: Moonrise Kingdom
For en aldeles nydelig film! Fantastiske 1965-interiører. De snurrigste ting å le av. Benjamin Brittens The Young Person's Guide to the Orchestra. Den ømmeste kjærlighetshistorien mellom to utenfor-og-annerledes-unger. Bruce Willis som politimann som serverer øl til en tolvåring. De mest fantastiske speidere og speiderledere. Og så tok jeg med niåringen min, som tross alt ikke er så ulik Suzy, og hun ble helt fortryllet. Det var en fin kveld.

2. juni: Ariettas hemmelige verden
Jeg elsket Mary Nortons Lånerne da jeg var liten, og når det er Studio Ghibli som animerer, er det jo grenser for hvor feil det kan bli. Utrolig vakkert tegnet, særlig detaljene som viser hvor små lånerne er, er nydelige. Den første halvtimen er ganske seig fortellermessig, men det går seg til.

29. mai: En katt i Paris
Nydelig liten tegnefilm. Sår og spennende og morsom på en gang, og med de vakreste tegninger fra Paris. Også godkjent med god margin av et panel på fire niåringer.

28. april: The Avengers
Skamløst tøysete superheltfilm, uten et alvorlig bein i kroppen, men til tider ekstremt morsom. For min del kunne de med fordel erstattet en halvtime av actionscenene med mer av Tony Stark og Bruce Banner som utveksler utsøkte spydigheter. Min barndoms soft spot for Bruce Banner kom plutselig tilbake til meg her, og Mark Ruffalo var  virkelig storartet. Og Downey er det alltid verdt å betale kinobilletten for.

21. april: Piratene
Riktig festlig sjørøverfilm fra Wallace & Gromit-folka. Sjarmerende underdogsjørøvermannskap møter Charles Darwin (den skurken!), dronning Victoria (hjelp!) og Jane Austen, og viser rørende kjærlighet og lojalitet mot en dodo. Ubetalelig soundtrack (London Calling når sjørøverskuta seiler inn i London-tåka anno 1830-etellerannet!) og en haug fantastisk morsomme detaljer.

13. februar: The Descendants
Fint, om enn ikke akkurat banebrytende, familiedrama/roadmovie om å miste et familiemedlem i en uavklart situasjon. Clooney er fin som sint og sår og spaltet, og særlig historielinja med den eldste datteren er flott. Jeg kan styre meg for bihistorien om eiendomssalget (den symbolikken blir nokså kvalm om du tenker for lenge på den). Best husker jeg sluttscenen, for en fin og usentimental måte å vise hverdagskjærlighet på.

2. februar: Tinker, Tailor, Soldier, Spy
Man skulle jo tro at dette var en spionthriller, basert på John Le Carré som den er, men det nektet den å være. Hodet mitt ville ikke helt være med på dette, og spant seg noen egne intriger, og det forstyrret kanskje opplevelsen litt. Til å være en film som handler om avsløringen av en moldvarp i hjertet av den engelske etterretningen, var den helt bemerkelsesverdig lite interessert i intrigen bak, og løsningen blir nærmest presentert som en tilfeldighet. I stedet er filmen fragmentarisk – alle historiene er bruddstykker, og alle personene blir bipersoner, med unntak av Gary Oldmans utrolig uttrykksløse Smiley. Som heller ikke gir ved dørene. I stedet funderer filmen på relasjoner og lojaliteter mellom folk som er knyttet tett sammen i en fullstendig nådeløs bransje. Alt satt i et fantastisk snusbrunt og røykfylt 70-tall. Må jeg se den en gang til, tro?

5. januar: Sherlock Holmes. A Game of Shadows
Det var i grunnen veldig morsomt å se denne dagen etter BBCs fantastiske A Scandal in Belgravia, de gjorde seg som double feature. Den alien-aktige, aseksuelle Cumberbatch mot den maniske, intuisjonsdrevne og definitivt aldri aseksuelle Downey. BBCs kjølige, intellektuelle og intrikate plott mot filmens bråkete tøyse- og skyteplott. Det er jo ikke tvil om at BBC kommer uendelig mye bedre ut, men Downey og Jude Laws totalt uimotståelige Watson (den barten!) er verdt kinobilletten med god margin, og Stephen Fry skader heller ikke. Dessuten syntes jeg de hadde en fin Moriarty, og hvorfor underdrive framstillingen av Reichenbach-fossen?