Hvitt og mørk turkis

Noen steder er bare perfekte.* Koufonisi er et sånt sted. Du kommer seilende inn i havna, og åpenbaringen av sand og turkist hav, fiskebåter og hvite hus er så nydelig at du nesten må gråte litt.

Det skjer ingenting der. Det er bare vind, klipper og fem usannsynlig perfekte sandstrender. Du har alltid en stor balkong med utsikt mot øde øyer: Keros, Glaronisi, Kato Koufonisi. Du bruker tida på å holde øye med båtene. Kanskje tre ferjer pr. dag i høysesong. Badebåten. Du kikker på folk som går til og fra strendene.

Det er så gjennomtrengende lyst. Havet har så mange sjatteringer av turkis og mørkeblått. Du hadde glemt at det var mulig.

Du tenker kompliserte tanker av typen «Hvilken strand skal vi ta i dag?» «Er det kanskje litt mye bølger for badebåten til Pori?» «Har jeg egentlig smurt meg på venstre arm?» «Bade nå, eller ligge pal litt til?» «Snorkel eller ikke snorkel?»

Ungene er helt blonde. Jeg har bikiniskille og en helt hvit flekk med fingermerker mellom skulderbladene (paranoiasmøring). Bøkene har eselører. Alle vesker og sekker har solkremflekker og en halvkilo hvit, fin sand i bunnen.

Det er ikke mye som er perfekt i Hellas. Det er et skramleland. Men noen ting er bare akkurat som de skal være. Tzatziki. Yoghurt med honning. Vannmelon. Viljen til å skrive språket sitt som om 2500 år ikke hadde gått. Og Koufonisi.

* Og det er vanskelig å skrive noe som helst om Hellas uten å bli helt Rough Guides Greek Islands, altså. Sånn «Ja, det er jo fint på Paros nå også, altså. Men i 1973 da vi bodde hjemme hos fiskeren Nikos og det bare var oss og et esel på Den Perfekte Stranda, det var tider, det!» Og sånn er det jo med Koufonisi også. Det var stillere der for ni år siden, og Før Var Det Ikke Hoteller Oppå Åsen, og Ingen Svømmebassenger. Øya er ingen hemmelighet. Det er nordmenn på butikken. Det er litt for lett å komme dit. Fysjomsann. Biler har de også fått seg. Men fortsatt er det ingen chartertrafikk og ingen solsenger. Og vi skal huske på at det kan bli for lite infrastruktur også. Vi skal huske på at vi ikke trivdes så godt på naboøya Skhinousa, hvor man måtte spise på kjøkkenet til en viss Kyra Pothiti sammen med noen tyskere som var på jakt etter autentisitet og ville danse greske folkedanser. Om man ville ha noe mat.