På kino i 2010

30. desember: Harry Potter and the Deathly Hallows.
Anmeldelsene hadde senket forventningene kraftig, men jeg syntes altså ikke den var så aller verst. Det er klart man får en rar spenningskurve og en underlig antiklimaktisk slutt ved å dele filmatiseringen i to på den måten (og Dobby hjelper ikke akkurat til der), men de tre hovedrolleinnehaverne er bedre enn de har vært ved flere andre anledninger, og det er mange fine scener. Kanskje særlig Godric’s Hollow.

18. august: Inception.
Intet mindre enn fantastisk. Jeg har aldri sett på maken. Lag på lag med intrikat historie, vilt engasjerende og nesten helsefarlig spennende. Og hvilken utkrøpen slutt! Jeg tror nok ganske sikkert jeg må se den en gang til.

30. juni: The Ghost Writer. (Det får være grenser for hvilke teite norske oversettelser man skal akseptere.)
Fikst: tilsynelatende bare en politisk thriller, men samtidig gjør den mildt narr av alle sine egne thrillereffekter (den illevarslende gamle mannen nede på stranda!) i den grad at man får portretter-med-hull-til-øynene-følelsen, og helten er helt blottet for handlekraft og initiativ. Og jo mer man tenker på den i ettertid, jo mindre innser man at man egentlig fikk vite. Utrolig vakkert filmet (det huset!) og fantastisk spilt, dessuten.

13. mai: Lawrence of Arabia.
Jeg har sett den mange ganger før, men den gjør seg unektelig bedre i 70 mm på lerret enn grumsete VHS på liten tv. Snodig hvordan man ikke i det hele tatt husker hvor morsom den er fra gang til gang. Det er liksom bare de elegiske ørkenscenene som sitter igjen. Peter O'Toole er av dem som hadde fått lov til å spille Wimsey av meg (kanskje aller mest granatsjokkdelen), og er aller best før det bikker fullstendig over for ham. Og Omar Sharif er vidunderlig stolt, trassig og idealistisk.

2. mai: Iron Man 2.
Kræsj! Bang! Pow! Men Robert Downey jr. er sjarmerende som alltid, og veldig overbevisende som selvdestruktiv, narsissistisk og generelt uhåndterlig for sine omgivelser. Og om man nå skal fange Moskva med ett bilde, var ikke det slapsete smuget med utsikt til en herjet russisk bil og et klassisk Produkty-skilt noe dårlig valg. Den første filmen var både skarpere og morsommere, men jeg er glad for å ha sett Downey bygge en partikkelakselerator med slegge og så syntetisere et nytt grunnstoff.

3. mars: A Single Man.
Til å være en film som nesten utelukkende handler om døden, er den forbløffende lett, munter og livsbejaende. Colin Firth er enestående britisk og veldig overbevisende når han veksler mellom askegrå depresjon og glimt av liv. Nydelig bruk av kornete 1962-film og -farger. Og for et hus!

27. februar: Prinsessen og frosken.
Det skal innrømmes at jeg ofte går på barnekino med svært lave forventninger, men denne var slett ikke dum. Nydelig tegnet New Orleans (der har jeg vært, der har jeg også vært!), og flotte, skumle voodooscener (i overkant mye for fireogethalvtåringen). Morsom var den også. Og de sparte ikke noe på den lykkelige slutten, nei!

13. februar: Til huttetuenes land.
En film som handler nesten utelukkende om følelser, rå, uraffinerte og uregjerlige følelser, som ganske små barn har dem (og voksne, bare litt lenger inne). Og om hvor vanskelig det er å være glad i hverandre, og om hvor sårbar man blir av det. Om hvordan man blir sint av å være lei seg, om hvor gjerne man vil at verden skal være enklere enn den er. Nydelig. Og det gikk like godt igjennom til fire- og seksåringen som til den herværende 35-åringen.

11. februar: Up in the Air.
Lett, vittig, veldreid og satirisk. Og den blir veldig mye bedre av at den til slutt napper teppet bort under føttene på deg og lar deg sitte igjen med en dyp, foruroligende tristhet.

11. januar: Avatar.
Når de først skulle bruke så mye på én film, kunne de vel like godt ha spandert litt på en manusforfatter også? Skurkene var S-L-E-M-M-E. Aliensa var S-N-I-L-L-E, E-D-L-E og S-P-I-R-I-T-U-E-L-L-E. Og jeg har aldri hørt maken til overtydelig filmmusikk. Men kjedelig kan man ikke påstå at den var, tross de breieste frampeika man kan tenke seg. Og den var litt av et syn i 3D. Jeg gikk forfrisket og flirfull ut av kinoen.

2. januar: Sherlock Holmes.
Jeg har hatt lyst til å se denne siden jeg så filmplakaten og måtte tenke meg om flere ganger før jeg skjønte hvem som var Holmes. Og sånn sett skuffet filmen ikke, Robert Downey jr. var en vidunderlig Holmes (herjet på akkurat riktig måte), nydelig komplementert av Jude Laws sjeldent jevnbyrdige Watson. Et ordentlig tulleplott, selvfølgelig, men det er nå en del av Holmes-tradisjonen, det også.