Nakkebrekkerhøst

I høst har jeg stått mye med knekk i nakken. For eksempel har jeg sett opp på monumentet for vennskap mellom udmurtere og russere i Izjevsk. Det er noe med den sovjetiske monumentstilen som gjør deg litt uviss på alle slike vennskap, selv om den autonome republikken Udmurtia virket forholdsvis harmonisk, våpenproduksjon til tross.


Som en slags motvekt har de også et monument til en av mine russiske yndlingsretter, pelmeni. Ravioliaktige deigknytter med saftig hvitløksspekket kjøttfyll. Empirisk forskning (les: utspørring av de lokale) viser at svært få av Izjevsks innbyggere vet om denne perlen. De hadde sikkert glede av å fortelle hjemme om de underlige utlendingene som opplyste dem om dette.


Og det ble tid til å glo opp på Stalin-skyskrapere i Moskva på hjemveien også. Her fra Arbat.


Jeg har alltid forestilt meg at New York må være den kuleste av alle skyskraperbyer. Men det tror jeg kanskje ikke lenger etter å ha vært på nakkebrekking i Chicago. Man kan glo opp på seg selv i Cloud Gate, en underlig sølvbønne som ligger midt i byen og reflekterer omgivelsene.



Disse skyskraperne var bare dverger, stakkars.


Og så avslutter vi med tv-tårnet i Berlin. Et skikkelig et, med roterende restaurant, som alle tv-tårn med respekt for seg selv må ha.


Alle byene kunne dessuten stille med perfekt, raslende høstløv. Det kaller jeg god timing.