Alderen tynger

La meg først starte med et aldri så lite russiskkurs, for dem som måtte trenge det. Russerne roper aldri «Du!» etter ukjente mennesker, de må ha et tiltaleord. For meg er de to aktuelle «Devusjka!» (devusjka betyr jente) og «Zjensjtsjina!» (kvinne, dame). Fram til nå har jeg alltid befunnet meg trygt i devusjka-kategorien. Og det er bra, for det er et hav av forskjell. «Devusjka!» er nemlig en smekker og gaselleaktig type, med høye kinnbein og vakre slaviske øyne. «Zjensjtsjina!», derimot, har gjerne ildrød krampepermanent, sekkeformet leopardmønstret bluse og kort, garderobeformet kropp (for å stjele fra nylig utleste Zusak). Man vil ikke være «Zjensjtsjina!». Jeg tør aldri kalle noen det, med mindre de er åpenbare pensjonister. Gjerne med stokk. Jeg har lenge lurt på når man egentlig bikker over.

Nå i helga i Kiev fikk jeg muligens svaret på det. Vi var på vei til flybussen ved togstasjonen, og jeg var dum nok til å vise interesse for hva en konkurrerende minibussjåfør kunne ha å tilby. Da jeg skjønte at han ikke hadde noe med den offisielle bussen å gjøre, og dessuten prøvde å forlange dobbel pris, gikk jeg raskt videre. Mannen ble sur og ropte etter meg: «Zjensjtsjina! Hva driver du med, skal du til flyplassen eller ikke?!»

«Zjensjtsjina!» Sjokk og vantro.

Jeg iler til og presiserer at han var sur på meg. Og jeg kan legge til at andre tiltalte meg som «Devusjka!» flere ganger. Dessuten ble jeg spurt om jeg skulle ha studentbillett på intet mindre enn tre museer (jeg ignorerer husbondens analyse, som går ut på at de syntes de ordinære billettene var så skammelig dyre at de ville tilby oss en utvei). For tenk.

Men likevel. Jeg har nok bikket over. «Zjensjtsjina!»