Summa summarum

I 2008 har jeg

– fått ny jobb. To ganger. Den samme jobben, faktisk. Verdens morsomste jobb.
– gått polonaise i Rådhuset og tatt med meg en oversize tjuekroning hjem i en rød, silkeforet eske
– anskaffet et palass, i hvert fall sammenlignet med nåværende residens, tross alt som heter finanskrise
– oppfylt fjorårets forsett om å drikke mer vin med svært god margin
– lest 45,3 romaner (litt bak et skjema til 52), nærmere bestemt disse:

• (Påbegynt:) J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows
• J.K. Rowling: Tales of Beedle the Bard (Hadde visst glemt store biter av plottet i HP7!)
• Frank McCourt: Angela’s Ashes (Likte den på tross av at den er selvbiografisk, ikke fordi – den er helt og holdent en roman, og en robust, usentimental, morsom og øm en på toppen av det hele. Av det materialet!)
• Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon
• Terry Pratchett: Nation («Thinking. This book contains some. Whether you try it at home is up to you.»)
• Terry Pratchett: Guards! Guards! (Så en mann lese den på t-banen og måtte bare ha en ny dose Vimes.)
• Siri Hustvedt: The Sorrows of an American (Om hvem man er for seg selv og for andre. Fin.)
• Terry Pratchett: Monstrous Regiment
• Frode Grytten: Popsongar (Frode Grytten er rett og slett min helt.)
• Jasper Fforde: Something Rotten (Hamlet blir aldri den samme igjen)
• Jasper Fforde: The Well of Lost Plots
• Wally Lamb: I Know This Much is True (parkert etter 150 sider grunnet enorme doser misere)
• Jasper Fforde: Lost in a Good Book
• Jasper Fforde: The Eyre Affair (Gøy denne gangen også. Og så Rochester, da.)
• Tor Åge Bringsværd: Gobi: Barndommens måne (Litt morsom, litt irriterende. Bare middels fristende å lese videre.)
• Annik Saxegaard: Slik skal det være, Anne! (Nostalgifestival!)
• Dorothy L. Sayers: Whose Body? (Det var for varmt til å lese noe nytt, og Wimsey er aldri feil.)
• Annik Saxegaard: Lisbet! Lisbet! (Det fantes en bok til om Lisbet!!! Charmerende nostalgi.)
• Jonathan Safran Foer: Extremely Loud and Incredibly Close (Usentimentalt og inntrengende om store tap. Ikke overraskende likte jeg den «Curious Incident …»-aktige hovedpersonen. Morsom også.)
• Илья Бояшов: Путь Мури/Ilja Bojasjov: Muris vei (Herlig usentimental hovedperson, eh, -katt. Litt av et persongalleri. Kan styre meg for ånder og husnisser. Tusen feil i latinen!)
• Jonathan Safran Foer: Everything is Illuminated (Absurd komikk snur uventet såre veier. Det passet jo bra å lese denne i Russland.)
• Guillermo Martinez: The Oxford Murders (Gjennomskuet plottet før jeg var halvveis. Og hva ER det for slags kvinnesyn?)
• Harper Lee: To Kill a Mockingbird (Velfortjent klassikerstatus. Fordelen med å ha ventet med denne så lenge er at den nok går enda mer hjem når man har barn selv.)
• Elizabeth Kostova: The Historian (Definitivt en røverroman, men en bra en. Jeg klarer ikke å tro noe særlig på vampyrer, så jeg syntes den nifse, uvisse begynnelsen var best. Full av deilig akademisk sjarm og nydelige reisebeskrivelser.)
• Terry Pratchett: Thief of Time
• Richard Adams: Watership Down (Dette er vel ingen barnebok? Poetisk og veldig engelsk-akademisk. Og veldig morsom kaninlingvistikk. Svært gledelig gjensyn.)
• Anka Borch: Jeg velger meg april (Ungpikeboknostalgi.)
• Ursula Le Guin: Tehanu (En deilig slutt. Synes definitivt bøkene med Tenar i er de mest interessante.)
• Ursula Le Guin: The Farthest Shore (Snufs.)
• Ursula Le Guin: The Tombs of Atuan (Ah, nå begynner vi å snakke! Sparrowhawk tar seg veldig godt ut utenfra.)
• Ursula Le Guin: A Wizard of Earthsea (Mørkt og mytisk.)
• Dorothy L. Sayers: Gaudy Night (Må tydeligvis leses minst en gang i året. Passe lenge siden sist, jeg sippet på slutten. Wimsey, altså!)
• Torgny Lindgren: Pölsan (Snodig og tenksom.)
• Charlotte Brontë: Villette (Interessant jeg-forteller. Om å bli elsket som det kompromissløse individet man er. Ikke vanskelig å se elementer av Jane og Rochester her, men i enda striere og mindre lykkelige varianter. Storartet, hjerteskjærende slutt.)
• Milan Kundera: The Unbearable Lightness of Being (Best når den forteller og ikke pludrer filosofisk. Nydelig når Anna Karenina skinner gjennom sprekkene.)
• Boris Akunin: Azazel' (Jeg kan jo styre min begeistring for plott som baserer seg på konspirasjoner/internasjonale og meget skumle hemmelige brorskap. Men plusspoeng for Fandorin selv. Søt gutt.)
• Donna Tartt: The Secret History (Veldig overbevisende om veien fra akademisk idyll til svarteste helvete. Ikke akkurat preget av anger.)
• Terry Pratchett: Hogfather
• Irène Némirovsky: Suite Française (Mennesker er mennesker. Starter tregt, men er vel verdt det.)
• Frode Grytten: Bikubesong (Nydelig bikubesang om taktskifter i menneskeliv.)
• Are Kalvø: Våre venner kinesarane (Innledningen er kanskje den beste og morsomste redegjørelsen jeg har lest for hvorfor ting ikke var bedre før. Dessuten har den de utroligste illustrasjoner. Jeg lo og lo.)
• Johan Harstad: Hässelby (Jeg er nokså spaltet her. Jeg synes han skriver nydelig og gjør mirakler av Albert Åberg-referansene. Likevel liker jeg den realistiske delen av plottet fryktelig mye bedre enn den surrealistiske, forhåpentlig ikke pga. konservativ smak.)
• Ian McEwan: Atonement («How could that constitute an ending?» Så boka slutter tre ganger. En gang slik historien «egentlig» sluttet. Så den fiktive romanens slutt. Og til slutt den egentlige romanen. Men bare den tredje slutten «constitutes an ending», den fiktive romanen har ingen tilfredsstillende slutt. Men McEwans slutt er fantastisk, og det er boka også.)
• Terry Pratchett: Soul Music
• Terry Pratchett: Reaper Man (Jeg tror jeg lo høyt sikkert 15 ganger. «Five exclamation marks, a sure sign of an insane mind.» Rørende også, Pratchett vet å skrive ømt om skikkelig stygge, gamle heltinner.)
• Terry Pratchett: Mort