17. desember: The Informant!
Matt Damon med verdens styggeste bart starter tilsynelatende ut i godhetens tjeneste, men viser seg å være et vandrende katastrofeområde av løgner, dobbeltspill og stormannsgalskap. Veldig morsomt musikkspor. Juryen sier likevel litt tja.
6. desember: Julenatt i Blåfjell.
Langt, langt bedre enn julekalenderserien. Veldig gode barneskuespillere. Rørende og dramatisk. Den funket som bare juling for primærmålgruppa, og sekundærmålgruppa grein til tider som et pisket skinn. Men så er hun jo ganske lettrørt også, da, spesielt rett før jul.
24. september: Upperdog.
Bemerkelsesverdig følsom og tankefull film om … tja, blod og vann? Nydelig kontrast mellom de to hovedparene: sterke følelser med og uten dialog. Jeg har en useriøs teori om at filmen ble bedre av at de ikke fikk lov til å snakke så mye norsk – uansett var Agnieszka Grochowska fantastisk i rollen sin som ekstrovert, gebrokken polsk hushjelp, og bar nok mye av filmen.
14. september: District 9.
Skarpt om menneskenes dårskap og mindre tiltrekkende sider som demonstrert ved internering av rekeformede aliens. Tidvis veldig morsom også.
26. juli: Harry Potter og halvblodsprinsen.
En av de bedre Potter-filmene, synes jeg. Den utelot detaljene og tok vare på følelsene. Prisverdig lite bang og action. Særlig syntes jeg Malfoys kvaler var bra. Det er meget mulig at den ikke er særlig tilgjengelig for folk som ikke har lest bøkene, men ettersom jeg synes at de ikke burde ha lov til å se filmene uansett, bekymrer det meg lite.
9. juli: Istid 3.
Regnværstiltak. Den har definitivt sine morsomme øyeblikk, men jeg blir alltid litt søvnig av så store doser ellevill action. Så også i dag. Snork.
14. juni: Coraline.
Vakker, nifs og fabelaktig morsom. Og så var det noe … eh … litt kjent med den måten å neglisjere barna sine på.
29. januar: Slumdog Millionaire.
Aldeles fantastisk sjarmerende film om integritet, pågangsmot og Den store kjærligheten i Mumbai-slummen. Brutalt, rått og totalt innsmigrende. Det er bare å gi seg over og danse med under rulletekstene.
26. januar: Låt den rätte komma inn.
Det var ikke vampyren som var det skumleste i denne filmen. Det var den inntrengende og urovekkende framstillingen av prepubertetens isnende isolasjon og voksenpersonenes totale irrelevans for den ubehjelpelige, ubeskyttede og naive tolvårige hovedpersonen. En historie om kjærlighet, men konsekvensene? Nydelig filmet og komponert fra ende til annen. Utsøkt utvalg av grimme 70-tallsrekvisitter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar