Budbaluba

Fredag hang det en mystisk lapp fra et budfirma på oppgangsdøra vår. De hadde prøvd å levere en pakke til en viss Hanna M. Jaha, tenkte jeg, og lot den henge. Dagen etter hang lappen der fremdeles, og jeg begynte å lure på om de kanskje kunne mene meg. Jeg heter jo nesten Hanna M., og budet kunne da like gjerne ha droppet mitt etternavn som noen andres. Ikke at jeg akkurat ventet noen pakke, jo forresten, noen bøker fra Amazon, men de skulle da komme med vanlig post? Jeg tok med meg lappen opp.

I dag hadde jeg en interessant telefonsamtale.

– Ja, hallo, dette er (budfirma hvis navn skal være unevnt)! Du, vi har prøvd og prøvd å levere en pakke til deg! Fra Amazon!
– Jasså, du!
– Ja, det har vært noen hos deg fem ganger, og du er aldri hjemme!
– Kan det ha vært en av deres menn som hengte en lapp med påskriften Hanna M. på døra mi på fredag?
– Ja, de var der tolv og to og elleve i dag, og du var ikke hjemme!
– Kanskje det hadde vært lurt å skrive etternavnet mitt på den lappen?
– Og så var vi der sånn i ettida, men du var ikke hjemme!
– Kanskje fordi jeg har en jobb? Og kanskje fordi dere ikke ringte meg og sa fra først?
– Men hva skal vi gjøre da? Du er jo aldri hjemme!

I morgen skal de visst levere pakka på jobben. Hvis de skjønte adressen innimellom all krisemaksimeringen. Det er sikkert en rasjonell grunn til at de synes det er best å ta intet mindre enn fem bomturer i arbeidstida på hverdager før de går til det dramatiske skritt å ringe til kunden, for det synes å være felles politikk. Noe lignende skjedde meg med et annet budfirma i høst; da jeg endelig oppnådde kontakt med dem, syntes de i grunnen at de hadde strevd så mye med alle disse bomturene midt på blanke formiddagen at jeg i rettferdighetens navn burde komme til Kjeller og hente pakka egenhendig.

Det ble ikke noe av, nei.