Hannes observatorium

På kino i 2012

2012-01-06T16:30:00.000+01:00

5. januar: Sherlock Holmes. A Game of Shadows
Det var i grunnen veldig morsomt å se denne dagen etter BBCs fantastiske A Scandal in Belgravia, de gjorde seg som double feature. Den alien-aktige, aseksuelle Cumberbatch mot den maniske, intuisjonsdrevne og definitivt aldri aseksuelle Downey. BBCs kjølige, intellektuelle og intrikate plott mot filmens bråkete tøyse- og skyteplott. Det er jo ikke tvil om at BBC kommer uendelig mye bedre ut, men Downey og Jude Laws totalt uimotståelige Watson (den barten!) er verdt kinobilletten med god margin, og Stephen Fry skader heller ikke. Dessuten syntes jeg de hadde en fin Moriarty, og hvorfor underdrive framstillingen av Reichenbach-fossen?

Bøker lest i 2011

2012-01-01T22:31:00.005+01:00

I 2011 har jeg lest 35 bøker, om jeg regner med Sandman-heftene (og det gjør jeg!) og Vargas Llosa som jeg ikke orket å lese ut (og det fortjener jeg!). Takk til Kindle for en ekstra giv på slutten av året!

Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender (Denne gangen er synsvinkelen Sins, og jeg synes hun er enda hakket mindre interessant enn Mae. Det blir for lite Nick og Alan! Men det var en bra plottwist mot slutten denne gangen også, det skal hun ha.)
Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant (Æh, ja. Det er fort gjort å bli besatt av demoner. Mae er ikke en like interessant jeg-person som Nick, men til gjengjeld er det en del fantastisk dialog her, og du store allstyrendes, så fort jeg slukte denne.)
Sarah Rees Brennan: The Demon‘s Lexicon (Om magikere og demoner, men med en utrolig fiffig synsvinkelbruk og et fantastisk plott.)
Terry Pratchett: Hogfather (HO. HO. HO.)
Terry Pratchett: Maurice and his Educated Rodents (Pratchett skriver bemerkelsesverdig bra for yngre lesere, de bøkene er gjerne dypere, ømmere og mer ettertenksomme enn den jevne Discworld-bok. Rørende liten fabel om toleranse, med snakkende rotter og en sarkastisk katt i hovedrollene.)
Jonathan Franzen: The Corrections (Ambivalent. Syntes den var grunn og tåpelig fram til omtrent midten, og så slukte jeg resten rått. Kan jeg tilgi?)
Terry Pratchett: Snuff (Jeg synes nok jeg merker at han ikke skriver lenger, men dikterer, og den er ikke like morsom som den gjengse Pratchett pleier å være. Men Vimes er definitivt fortsatt Vimes, og jeg er veldig glad for at han fikk en bok til.)
Terry Pratchett: Eric (Rincewind igjen, men man kan tilgi ham for papegøyens skyld. «Limited wossname. Doodah. Thingy. You know. It's got words in it.»)
Connie Willis: Blackout/All Clear (Dette er én bok og ikke to, og den er til og med nesten ikke for lang. Nydelig problematisering av Oxford-tidsreisingen, og samtidig overbevisende fint om England under blitzen. Morsom og rørende og rasende spennende.)
Cormac McCarthy: All the Pretty Horses (på Kindle! «I've no sympathy with people to whom things happen. It may be that their luck is bad, but is that to count in their favor?»)
John Irving: A Prayer for Owen Meany (Den er altfor, altfor lang, og særlig åttitallspolitikken er datert så det holder. Barndomsskildringen, Johnnys mors død og Owens endelikt er derimot fortsatt storartet skrevet.)
Arthur Golden: Memoirs of a Geisha (Det er lov å lese denne om igjen når man nettopp har vært i Japan. Så vidt.)
Emma Donoghue: Room (Alt i alt føles det ikke spekulativt, men jeg er glad jeg visste så lite om den da jeg begynte. Leste den i en intens jafs, og det er veldig, veldig godt om barns evne til å ta ting for gitt og skape egen normalitet, og enda bedre om kjærlighet mellom forelder og barn. Femåringsperspektivet er nydelig gjennomført.)
Terry Pratchett: Pyramids (Gotta love Guild of Assassins!)
George R.R. Martin: A Dance with Dragons (Ingenting er enkelt, ingen er entydig god eller ond. Og ingen har spesielt lyse utsikter. GRRM kan bare våge å dø ifra de siste bindene!)
George R.R. Martin: A Feast for Crows (Det sier litt om persongalleriet at du kan ta ut de tre mest sentrale personene og likevel ende opp med en bok som denne.)
George R.R. Martin: A Storm of Swords (Å, Tyrion! Å, Jaime!)
George R.R. Martin: A Clash of Kings (Egentlig enda mye bedre enn A Game of Thrones. Avsindig engasjerende, og med en karakterdybde du virkelig ikke venter deg av episk fantasy.)
George R.R. Martin: A Game of Thrones (Stort bredere kan man vel ikke anlegge en roman? Svært sparsomme, men desto mer effektfulle fantasyinnslag. Enormt og fascinerende persongalleri, som Martin ikke tar fem øre for å hogge ned for fote. Og det er åpenbart at ennå har historien bare så vidt begynt.)
Arthur Conan Doyle: The Adventures of Sherlock Holmes («Crime is common. Logic is rare.»)
Jasper Fforde: One of Our Thursdays Is Missing (Dette blir for mye BookWorld for meg, altså. Det er muligens tilsiktet, skal jeg dømme etter Thursdays korte og blodfulle gjesteopptreden IRL, men de første 200 sidene er knasende tørre og altfor sjelden ordentlig morsomme. Slutten er dog ganske kul, og BookWorld-kartet er aldeles ubetalelig.)
Arthur Conan Doyle: A Study in Scarlet (Du skal se det papirløse samfunnet er på vei. Moro å sammenligne med BBCs Study in Pink!)
Arthur Conan Doyle: The Hound of the Baskervilles (Første bok lest i sin helhet på iPhone! Holmes virker nesten mild og empatisk når man har vent seg til BBC-Sherlock.)
Neil Gaiman: Season of Mists (Sandman 21–28. Nøkkelen til helvete vil man ikke ha.)
Siri Hustvedt: The Summer without Men (Kan en historie om en 55-årig kvinne midlivskriseforlatt av mannen bli annet enn traurig? Om den blir fortalt av en upålitelig, kvikksølvaktig og anarkistisk jeg-forteller som hele veien problematiserer fiksjonens vesen, og samtidig forteller deg mer eller mindre ubehagelige sannheter, så!)
Nicole Krauss: Man Walks into a Room (Hvem er man om man mister alle minner fra de siste 24 årene? Begynnelsen, der Samson bor sammen med en kone han overhodet ikke kjenner, og slutten, der han velger å ta kontakt med det gamle livet sitt igjen, er uhyre bra, og kanskje fordi dette virker så sant, blir jeg skeptisk til sci-fi-eksperimentet i midten.)
Neil Gaiman: Dream Country (Sandman 17-20. Jeg likte Dream som katt. Og Shakespeare-historien var nifs på en Jonathan Strange & Mr. Norrell-aktig måte, ikke mye søte de alvene der.)
Jasper Fforde: Shades of Grey (En bok som overhodet ikke driver med eksposisjon. I stedet blir leseren kastet inn i en svært alternativ framtid, og må bare prøve å forstå den selv, akkurat som hovedpersonene må prøve å forholde seg til fortida på ekstremt sketchy grunnlag. Den er tidvis fryktelig morsom, men jo lenger man leser, jo svartere innser man at den er.)
Michael Chabon: The Final Solution (En skarp, finurlig og ettertenksom liten bok forkledd som kriminalroman. Og siden mitt hode ikke er «a single great organ of detection», brukte jeg over halve boka på å innse hvem dette egentlig handlet om.)
Nicole Krauss: The History of Love (Kunstneren som gammel mann (og som ikke vet om at han nådde ut). Mennesker som på forskjellig vis begrenser livene sine og fiksjonaliserer dem på grunn av et sentralt savn. Det blir vanskelig å glemme Leo Gursky.)
Neil Gaiman: Coraline (Her skulle man nok ikke sett filmen først. Boka er enkel og fin og renskåren, men den virker litt blodfattig i sammenligning.)
Mario Vargas Llosa: The War of the End of the World (Parkert på side 200 fordi det var altfor mange sider igjen. Jeg likte dog veldig godt skildringene av sektmedlemmene. Det var verre med de politiske utlegningene.)
Neil Gaiman: The Doll's House (Sandman 9-16. Vakkert og avskyelig og merkelig og helt forheksende.)
Neil Gaiman: Preludes & Nocturnes (Sandman 1–8. Umiddelbart hekta.)

På barnebokfronten kan vi endelig melde om at Harry Potter-æraen er over. Det har vært en fornøyelse. Vi liker Doktor Proktor også.

J.K. Rowling: Harry Potter og dødstalismanene (Harry Potter-æraen er over. Det var ganske stort å lese Snapes minner og Harrys vandring gjennom skogen for vantro unger.)
J.K. Rowling: Harry Potter og halvblodsprinsen (Endelig tok vi igjen Spoileren med stor S!)
Jo Nesbø: Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje (Har du kanskje blitt hypnotisert av en månekameleon?)
Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar (Enda morsommere enn prompepulveret, og fransk historie gikk ned på høykant.)
Jo Nesbø: Doktor Proktors prompepulver (Særs morsomt for alle, og rett på neste.)
Kenneth Grahame: Det suser i sivet (Den er jo fantastisk. Fryktelig morsomt, med Padda som gikk rett hjem hos alle, og til tider hjerteskjærende lyrisk, noe som kanskje gikk mest hjem hos mor. Men ungene snakker fortsatt om huset til Mole.)
Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte (Gikk rett hjem. To av tre gråt under veis, og en av dem var meg.)

Fløtedronningen

2011-12-26T21:56:00.000+01:00

«Kan du klare alt det?» sier Askepott (Popelka, så klart) til pusen. «Du kommer visst til å male deg av deg!»

Det samme kunne man spurt meg om, for i dag har jeg brukt 11 dl kremfløte. 4 dl til sherryfromasj. 2 dl til fiskesuppe med safran, appelsinskall og grillet paprika (oransje!). Og 5 dl til enda en vakker juledessert, nemlig moltemoussekake. Jeg kom over denne oppskriften lille julaften, og da kunne nærbutikken* bare bidra med frosne, moderat sukrede rørte molter (80 % molter pr. 100 g), så i min utgave ble det sånn her:

2 eggehviter pisket stive med
100 g melis
100 g hasselnøtter finhakket i kjøkkenmaskin
1 ts maisenna

Jeg grublet en del over piskingen av eggehviter og melis sammen, det tok lang tid før det ble noenlunde stivt, men resultatet ble veldig bra. Vend inn nøtter og maisenna og stek i smurt springform på 170 grader i ti minutter. Jeg syntes bunnen så snål ut, men den ble altså veldig god.

2,5 dl moltepuré (rørte, lettsukrede molter kjørt i blender og deretter silt)
4 plater gelatin
4 dl fløte
1 ts ekte vaniljesukker

Smelt bløtet gelatin i 0,5 dl moltepuré. Bland med resten av moltepureen. Pisk middels stiv krem og vend moltegelatinblandingen inn. Jeg hadde kjøpt to bokser rørte molter, så jeg hadde en del moltepuré til overs, som med hell kunne serveres til kaka. Den gikk forresten til brun fra frisk oransj på et par timer i kjøleskapet, skal tro om det hjelper med litt sitronsaft?

*Kassadamen var ikke norsk og var utrolig sjokkert over at jeg faktisk aktet å kjøpe de vilt prisede småboksene. Man må kanskje være nordmann i julemodus for å bla opp.

Et julemysterium

2011-12-11T15:47:00.001+01:00

I kjøleskapet har jeg guddommelig gode champagnetrøfler. Men hvordan i all verden fikk vi det til? (Dette er en av ulempene med å drikke opp resten av champagnen mens man jobber videre.) La meg prøve å rekonstruere.

Jeg vet i hvert fall med sikkerhet at det begynte med 200 gram melkesjokolade. Den ble smeltet med en god ss smør og en klunk fløte. En halv dl? Litt mer? Vi reduserte i hvert fall litt i forhold til oppskriften fordi vi mente at champagnetrøfler nødvendigvis må inneholde en god slump champagne, og ikke ville at det skulle bli for mye væske.

En annen ting som er sikkert, er at vi rørte en halv dl champagne inn i den smeltede melkesjokolademassen. Resultatet var fortsatt overveldende melkesjokoladete, så vi gikk inn for å skjerpe champagnesmaken. I klassiske champagnetrøfler er det marc de champagne, grappa-aktig brennevin lagd av restproduktene fra champagneproduksjonen, men siden de ikke hadde det på polet (og ingen hadde hatt åndsnærværelse nok til å framskaffe grappa), ble det konjakk. Vi dryppet i og smakte og smakte til det ble helt riktig. Det er vanskelig å vite akkurat hvor mye det ble til slutt, kanskje litt i overkant av en spiseskje? Det skal ikke smake konjakk, man skal bare framkalle champagnesmaken.

Vi var langt fra sikre på om det lot seg gjøre å rulle det sjokoladepåleggaktige sluttproduktet til pene trøfler, men satte bollen i fryseren og håpet på det beste. Og sannelig, etter en time eller to hadde vi en tjukk, seig masse som kunne rulles raskt til kuler og dyppes i mørk sjokolade. For at ingen skulle være i tvil om hva dette er, kodet vi dem med en informativ C i melkesjokolade til slutt.

Om det er noen igjen på julaften, er det et mysterium, det også.

Alt var mye bedre under krigen

2011-12-04T21:25:00.001+01:00

Heldigvis kan vi kjenne litt på hvordan de koste seg nå i smørmangelens dager, og det like før jul! Og når vi er ferdige med å kjenne på det, kan vi bare ta og lage oss litt smør. Det er lett som en plett – jeg kikket på denne oppskriften (bygårdssmør!), slo to kartonger kremfløte, én boks seterrømme og en slump salt i bakebollen på kjøkkenmaskinen og kjørte det med vispen til det hadde skilt seg og kjernemelka begynte å sprute opp av hellehullet på lokket til bakebollen. Jeg samlet smørmassen, plonket det over i en bolle med kaldt vann og knadde smørklumpen til det ikke så ut til å komme mer kjernemelk ut.

Det ser ut som smør, og godt er det også!

Blindern

2011-11-17T18:18:00.001+01:00

Blindern er alltid mitt sted, men spesielt mørke vintermorgener. Noen har stoppet treet på neonblått. Det knaser i gresset når jeg går ut på plenen for å ta bilde.

Alt er stille. Ingen tråkker i lyskastersirklene på Frederikkeplassen. Det står en enslig barista og tørker disken på kaffebaren på UB. Det lysner svakt bak Vestre Aker kirke. Heisen venter på meg, og jeg har roser i kinnene.

Har de mat der også, sier du?

2011-09-24T19:40:00.001+02:00

«Herregud, har dere vært på Maaemo nå igjen? Dere var jo der i juni!» Vel, en vesentlig grunn til at vi ville tilbake, er at Maaemo er så uhemmet vrange, steile og eksentriske at jeg aldri føler meg helt sikker på hvor lenge de kommer til å eksistere. Steile var de fortsatt. Særlig på den måten at alle rettene enda mer enn forrige gang var bygd opp rundt og integrert i drikkevarene, og noen av rettene var rene kulisser for vin eller øl. De kan egentlig bare kaste det fancy iPad-vinkartet sitt med en gang (og de innrømmet at 95 % av gjestene gikk for vinmenyen).

Vi hadde lært siden sist, og bestilte champagne som aperitiff, for røyk-, salt- og havsmak er godt til champagne; rugbrød med rømme og tørket makrell, sprøstekt kyllingskinn med eddikpulver, fenalår med kraftig røyksmak og den deilige østersemulsjonen med dillsaus som vi fikk sist også.

Neste rett hadde vi også nesten fått før, én perfekt sjøkreps servert med eddik- og rapsoljeemulsjon (ja, og granbar og granduftende tørrisrøyk og slikt). Med en sånn blomsterinnsmigrende ung Mosel-riesling til. Man kan jo ikke bli annet enn glad av sånt.

Så fikk vi en riesling til. Og omtrent her var det vel vi begynte å ane at dette kom til å bli en vinosentrisk aften, for dette var en beintørr, intenst petroleumsduftende Pfalz-riesling fra 2005. Det føltes akkurat som å stikke hodet ned i en påhengsmotor. Men så kom det breiflabb med grillet persillerot, persillerotpuré og persillestilker (nam!), og da åpnet vinen seg magisk opp og smakte jeg-vet-ikke-hva, men dypt og lenge og fataktig.

«Jeg liker dessverre ikke øl. Jeg har virkelig prøvd!» Så jeg fikk pinot gris fra Alsace til brødet da signaturretten Hvete & hvede kom. Det fungerte kjempefint til brødet og rørossmøret det også. Jord og salt og smør. Men jeg var misunnelig på dem som liker øl likevel.

Neste kombinasjon var også magisk. Jeg er ikke spesielt begeistret for tungt eiket spansk vin, men se her, her kom de med en hvit Rioja fra 1993. Jeg hadde virkelig aldri kjent noe som har smakt så mye fat i hele mitt liv – sammen med en dyp, rund jordsmak som minnet akkurat om den i pinot noiren til forrige rett. (Noen må snart gi meg et vinordforråd.) Den ble servert med noe så enkelt som kokte Troll-poteter med krem av røkt ost, pepperrot, maltpulver og skogsyreblader. Det var ikke til å tro.

Til neste rett ga de meg et glass lekker hvit Hermitage fra Rhône og masse medlidenhet fordi jeg ikke likte øl, for hvordan skulle det egentlig gå med meg og kantarellretten uten det søte, mørke belgiske ølet de hadde funnet fram til?

Så skjedde det noe som jeg tar som et tegn på at endetida er nær. Jeg smakte på ølet til mannen. Og likte det! Og da fikk jeg selvsagt et glass av det også, pluss gratulasjoner fra serveringspersonalet. Og nok en gang var drikkevaren magisk riktig til kantareller, søtlig kantarellpuré og forsiktig vannbadstilberedt andehjerte, som smakte som konsentratet av alt som er godt med and. Og litt røyk igjen.

(Ikke vær bekymret. Jeg fikk fint i meg Hermitagen også.)

Neste rett – søt-besk løk i flere fasonger – gadd ikke late som den var en rett engang. Den var en ren og skjær kulisse til enda en vidunderriesling, denne gangen en åtte år gammel spätlese, som hadde både blomstersødme og petroleum. Aaaah.

Det samme kan sies om neste rett – blåmuggost kokt i melk og deretter nitrogrenfrosset, servert med svart trompetsoppuré. Det smakte skarpt jordaktig og litt røyk igjen – og var bare et bakteppe for den mest fantastiske madeiraen jeg har drukket i hele mitt liv. Og den smakte omtrent ti ganger så mye fat som den overveldende riojaen fra tidligere på kvelden.

Jeg liker agurksalat, men dette var første gang jeg fikk det som dessert. I sorbetform. Med dillte til. Dillte smaker også agurk. Veldig snålt, veldig friskt, veldig godt.

Den siste desserten kretset rundt blåbær i forskjellige fasonger – sorbet, gelé, hele bær, sammen med melke- og lavendelgelé. En riktig nydelig liten høstdessert, servert med en snodig, skummende, blåbæraktig italiensk dessertvin, som i grunnen minte om det belgiske ølet.

Og aller sist fikk vi den aller beste kaffen jeg noen gang har drukket. Jeg tuller ikke. Fra primus, på stormkjøkken. Med en kamille-karamelltrøffel til.

Jeg er ikke helt sikker på om Maaemo er en restaurant. Kanskje de egentlig bare er et sted som serverer deg fantastiske drikkevarer med forbløffende, skreddersydd snacks til. De kan gjerne få gjøre det igjen.

Uforholdsmessig godt

2011-09-09T12:37:00.003+02:00

Noen matretter er så enkle at det virker helt urimelig at det skal smake så godt. For eksempel potet- og sellerirot-slumpesuppe med trøffelolje.

svett to grovhakkede sjalottløk i smør til det er gjennomsiktig
ha i 3-4 grovdelte poteter, en liten grovdelt sellerirot, en bunt timian og ca. en liter kyllingkraft
la koke 40 minutter
ta ut timianen
kjør jevn med stavmikser
ha i en slump kremfløte og smak til med salt, pepper og trøffelolje etter smak

Eller en av tidenes beste desserter: legg en god slump sitronsorbet i et vinglass og hell tørr musserende over. Friskt og akkurat passelig dekadent.

Romantiker i full blomst

2011-04-21T19:06:00.006+02:00

Jeg skal jo aldri ha hage, elsker betonghellene på terrassen min og dreper potteplanter over en lav sko. Hver vår blir jeg likevel forvandlet til en skamløs blomsterromantiker, og henger over andres hagegjerder og suger i meg duften og synet, og klapper små blomsterknopper og sånt.

Denne helga er det magnoliablomstring i Botanisk hage. Og sannelig er det ikke både forsytia og tidlige rhododendron også. Det er godt staten kan sørge for sånne som meg.

Beste Baskerville-sitat

2011-04-08T18:38:00.001+02:00

I am certainly developing the wisdom of the serpent, for when Mortimer pressed his questions to an inconvenient extent I asked him casually to what type Frankland's skull belonged, and so heard nothing but craniology for the rest of our drive. I have not lived for years with Sherlock Holmes for nothing.
Sir Arthur Conan Doyle, The Hound of the Baskervilles

Lyckans ost

2011-03-20T11:58:00.003+01:00

Jeg er ganske lettkjøpt. Jeg liker overraskelseshvileretter og bonusgaver og doggybags. Og ikke minst liker jeg smaksprøver. Så når det står en mann og gir rause smaksprøver på subtilt forskjellige italienske hvitmuggoster med forskjellige blandingsgrader av ku-, saue- og geitemelk, er det ingen premier for å gjette at jeg gikk ut av butikken med en myk og deilig bare bittelitt muggete ost med fløte i kantene og bunnløs geitesmak. Det er jammen den beste geitosten jeg har smakt på lenge.

Bar asfalt

2011-03-07T18:28:00.002+01:00

Hestehov og blåveis og lysegrønne museører, det er klart det er fint. Men blir de ikke nesten litt vulgære og overtydelige i forhold til den subtile lysegrå fargen på de første flekkene med bar asfalt tidlig i mars?

Til Taremareby

2011-02-26T14:10:00.007+01:00

Jeg skal til Japan igjen, til Osaka. Det er umulig å tenke på den byen uten å få en kjempestor krabbemodell på hjernen. Det får bli minst en runde med krabbe-kaiseki, tror jeg nok.

Fiskeboller og kameler

2011-01-29T21:18:00.004+01:00

Storesøster har lagt sin elsk på den sangen som går sånn:

Fiskeboller bor i havet,
havet er fiskebollens hjem.
Dette er det første verset.
Nå er det bare 9 [99, 999, 9999 …] vers igjen.

Av uransakelige grunner syntes jeg det var en god idé å følge opp med å lære dem også «Og trosten tok et bær» og «Alice the camel». (’Cause Alice is a horse!)

De lo så mye av den multipuklede Alice at det kan være grunn til å frykte at det kan gå som det gikk i Helen DeWitts The Last Samurai. Sibylla og Ludo kjører rundt og rundt på Circle Line, og Ludo synger «Ten green bottles». (And if one green bottle should accidentally fall / there’ll be nine green bottles hanging on the wall. Osv.) Og Sibylla tenker at det kunne ha vært verre, dette er jo en sang som ikke bare teller ned, men også barmhjertig nok begynner på 10.

Dagen etter på Circle Line synger Ludo 273 vers av sangen (10 + 0 + - 262). «Kunne jeg være sikker på at han ikke ville begynne på nytt igjen på -263 eller ville noen som kjente gutten tilby rimelige odds for at han ikke ville det? Nei.»

Hjemme

2011-01-22T23:37:00.008+01:00

Mole og Ratty er ute og går i vintermørket, og plutselig overmannes Mole av en lukt (vårt patetiske menneskeord for «the whole range of delicate thrills which murmur in the nose of the animal night and day, summoning, warning? inciting, repelling») som forteller ham at han er hjemme. Men Ratty har dårlig tid og hører ham ikke.

'I know it's a – shabby, dingy little place,' he sobbed forth at last, brokenly: 'not like – your cosy quarters – or Toad's beautiful hall – or Badger's great house – but it was my own little home – and I was fond of it – and I went away and forgot all about it – and then I smelt it suddenly – on the road, when I called and you wouldn't listen, Rat – and everything came back to me with a rush – and I WANTED it! – O dear, O dear! – and when you WOULDN'T turn back, Ratty – and I had to leave it, though I was smelling it all the time – I thought my heart would break. – We might have just gone and had one look at it, Ratty – only one look – it was close by – but you wouldn't turn back, Ratty, you wouldn't turn back! O dear, O dear!'
Kenneth Grahame: The Wind in the Willows

Det er nok noe av det mest rørende jeg vet om, og det sier det meste man trenger å vite om behovet for å være hjemme et sted.

På kino i 2011

2011-01-15T01:43:00.016+01:00

30. desember: Arthur og det store julegaveracet
Denne hadde jeg hørt veldig mye pent om, så jeg hadde kanskje litt for høye forventninger til hvor morsom den skulle være. Men jeg likte den godt, den var både søt, elskelig og spennende, og jeg lo godt både titt og ofte. Og det er klart Arthur måtte bli julenisse.

13. oktober: Sønner av Norge
Jeg likte den veldig godt. Aller mest på grunn av skuespillerprestasjonene, kanskje. Åsmund Høeg som sønnen, som hadde ganske få replikker, men fikk uttrykt sorg, uro og intens flauhet med det åpne, følsomme ansiktet sitt likevel, og ikke minst Sven Nordins ville, gale og sønderknuste far, som ikke var voksen på en flekk, og sannelig brukte lang nok tid på å bli det. Moren, skimrende gjennom avstand og sorg og tap. Filmen er dessuten veldig morsom, selv om den aller mest er forferdelig trist.

29. august: Hodejegerne
Riktig godt skrudd sammen, og spennende som fy. Det er alltid gøy med banditt-mot-banditt-plott, og jeg var veldig fornøyd med å ikke ha lest boka. For øvrig var det en lettelse da Hennie ble kvitt håret, og så er jo Nikolaj Coster-Waldau dødelig kjekk.

19. juli: Harry Potter and the Deathly Hallows
Alan Rickman fikk ikke si replikken sin! «Would you like me to do it now, or give you a moment to compose your epitaph?»

Ellers: mer ujevnhet. For det første er det et problem at filmen er delt i to; det er rett og slett ikke to filmer, men én (men neppe særlig bra om du prøver å se dem sammen). For det andre var det et visst tilbakefall til action på bekostning av backstory. Flere av de sterkeste øyeblikkene i boka er altfor flate eller mangler helt. For det tredje er det et problem at toppskuespillerne (åh, Rickman!) feier gulvet forlengs og baklengs med de stakkars barneskuespillerne. Og det var irriterende med 3D, avbefales. Når det er sagt, gråt jeg en hel bøtte over Snape, for den historien hadde de ytt ordentlig rettferdighet. Og den historien er vel også selve kjernen i hva som er bra med Harry Potter.

18. juli: Bridesmaids
Ujevn er vel kanskje ordet vi leter etter her. Til tider ekstremt plump. Til tider så intenst pinlig at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn (de talene på forlovelsesfesten!). Lenge en nesten ren tragedie (Bridget Jones’ virkelige liv). Men tragedien var ikke dårlig, og plumpheten ble alltid balansert av en god porsjon godmodighet og usminket oppriktighet. Jon Hamm var festlig som renskårent avskyelig (ikke så langt unna Don Draper), og Chris O’Dowd var altså den søteste politimannen jeg noensinne har sett. Og ingen har noensinne trengt en søt irsk politikjæreste mer enn Annie gjorde. I det store og det hele, solgt!

25. april: Rio
Ingen nyskapende historie, akkurat, og de menneskelige hovedpersonene var temmelig irriterende. Men den var vakkert animert og 3D-en var slett ikke verst – Rio tok seg godt ut! – og det var jevnt småmorsomt. Ungene likte den, da, og konstaterte at «nesten alle filmer handler om kjærlighet», og det er jo sant.

25. mars: True Grit
Coen-brødrene lager western. Lysende spilt ungjente sørger for å få gjort det hun mener er rett, i en verden av lovløse, vettløse og underlige, som alle er svært så løse på avtrekkeren. (Han fyren med bjørneskinnet!) Og med integriteten som eneste våpen. Hun blir ikke just lykkelig av det.

16. februar: The King’s Speech
På mange måter er det en ganske enkel film, historien er jo rett og slett den klassiske «Halt hest vinner veddeløpet». Og konfliktlinjene er også ganske enkle, hovedpersonene er vaskeekte og udiskutable helter. Men det er nydelig gjort og fantastisk spilt, Colin Firth som tilknappet, stammende konge med et flammende temperament og en dryppende sarkasme av den typen man må ha hatt det virkelig kjipt for å opptjene seg. (Det er ikke vanskelig å tro på at en oppvekst i den engelske kongefamilien må ha vært omtrent like traumatiserende som å delta i første verdenskrig.) Og Geoffrey Rush er vel så bra som overrumplende og anarkistisk amatørpsykolog. Metodene hans er egentlig staffasje. Den egentlige metoden er tillitsbåndet mellom ham og kongen. Og plutselig lignet han på Peter O’Toole!

12. februar: To på rømmen (Tangled)
Rett og slett veldig morsom. Og Disney begynner å få taket på å lage prinsesser med litt futt etter hvert.

6. februar: Fjellet (Troll i eske på Cinemateket)
Jeg lurer på om denne filmen blir oppfattet annerledes av en som faktisk liker fjellturer? For her tjente fjellet og fjellteltet som kammer for et bittert kammerspill, og konklusjonen er vel at vidda er et bittelite kammer. Du kan ikke ta pause uten dorull i hånda. Fint gjort og godt spilt, og ingen selvsagtheter.

Det var første gang jeg var på Troll i eske, og det var morsomt. Dette var en film jeg avgjort ikke hadde gått og sett for egen maskin, men den var jo vel verdt å se, og en film som kledde at man ikke hadde hørt om den på forhånd.

(Forfilmen Skallamann var et artig kontrast der en stilisert start munner ut i et ellevilt sang- og dansenummer til kjærlighetens pris.)

26. januar: Somewhere
De første 20 minuttene er nesten aggressivt kjedelige. Mann prøver å gå mest mulig i ett med sofaen. Blir vi nødt til å se ham spise en pære bit for for bit? Nei, men det ville vært helt i filmens ånd. Den er også nesten aggressivt lik Lost in Translation. En forvirret skuespiller som tilbringer all sin tid på hotell? Forvirrende møter med absurde fremmedspråklige (italienere denne gangen)? Jepp. Men den er verdt det for bildet av et nydelig far–datter-forhold som er den eneste biten av hovedpersonens liv som ikke er preget av apati, meningsløshet og flekkvis regi. De spiser is midt på natta. Plutselig fusker han seg gjennom arien fra Goldberg-variasjonene. Og det er ingen store ord og ingen moralisering.

14. januar: Broen over Kwai (Cinemateket)
Først og fremst er det Alec Guinness' film. Ingen er så avsindig forstokket arrogant som han (til de grader at man glemmer hva hovepersonen heter), og kan ta så feil og ha så rett på én gang. Dernest er det interessant å se hvor stor forskjell det er på actionfilmer da og nå. No way at den turen gjennom jungelen ville overlevd moderne klipping. (Og ikke siameserdamene heller.) Slutten er dog så spennende at man nesten ramler ut av stolen, selv om man har sett den på NRK-matiné mange ganger før.

Lys

2011-01-11T11:57:00.005+01:00

Det blir lysere. Det går an å komme helt hjem fra barnehagen uten tussmørke. Det er riktignok fortsatt helt svart når man kommer tuslende opp bakken fra t-banestasjonen om morgenen, så da passer det bra at UiO feirer 200-årsjubileet sitt med overjordisk-eksentrisk vakker belysning av tilfeldig utvalgte trær langs veien.

Lest i 2010

2011-01-01T13:13:00.002+01:00

24 bøker i 2010.

Alexander McCall Smith: Precious and the Puggies (Mer scots!)
Terry Pratchett: I Shall Wear Midnight (Det ser ut som om (en mollstemt ettertenksom) Pratchett fortsatt er blant oss. Og så drar Tiffany til Ankh-Morpork!)
Terry Pratchett: Wintersmith
Terry Pratchett: A Hat Full of Sky (Pratchett kler å skrive for barn, han blir inderligere og mer ettertenksom. Men fortsatt veldig morsom, så klart! Og alle bøker med Granny Weatherwax i seg er en fryd.)
Terry Pratchett: The Wee Free Men (Crivens! Hvem skulle trodd at en gjeng blåtatoverte scotstalende små menn i kilt kunne være så sjarmerende?)
Haruki Murakami: After Dark (Lett å huske hvorfor jeg slukte så mye Murakami på rappen for noen år siden. Surrealistisk, skjørt og rørende.)
Rudyard Kipling: The Jungle Book (eller mer presist, Mowgli-historiene i The Jungle Book og The Second Jungle Book. Egentlig gjør han jo alt som er viktig i den første novellen, «Mowgli’s Brothers». Men den er nydelig.)
Terry Pratchett: The Colour of Magic (En gang må man jo ta begynnelsen også. Den ER jo ikke like bra som fortsettelsen, vimsete og heseblesende fantasyparodi som den er, men jeg lo nå høyt flere ganger læll.)
Don DeLillo: Underworld (Nydelig konstruert og sammenflettet, og den siste delen hadde fortjent en mer samlet lesning enn jeg fikk gitt den. Men De Lillo liker vi, altså.)
Neil Gaiman: The Graveyard Book (Aldeles nydelig om barnets vidåpne evne til å ta ting for gitt. «Face your life, its pain, its pleasure.»)
Terry Pratchett: Moving Pictures («In fact the Guild of Merchants’ famous publication ‘Wellcome to Ankh-Morporke, Citie of One Thousand Surprises’ now has an entire section entitled ‘Soe you're a Barbaerian Invader?’»)
Evelyn Waugh: Brideshead Revisited (Hvorfor, å hvorfor har jeg ikke lest den før? Oxford, mellomkrigstida. Og så får den deg til å tenke mye på jeg-fortellerens mysterium: Charles kan umulig være så ordinær som han selv tror. Ellers hadde det ikke blitt noe Brideshead. Den katolske moralen er dog litt tung å svelge.)
Terry Pratchett & Neil Gaiman: Good Omens (Den blir ikke noe dårligere av at man har lest seg litt opp på endetidstegn i det siste.)
Terry Pratchett: Making Money (Ikke på langt nær så morsom som Going Postal, men Moist von Lipwig er jo verdt det likevel.)
Don DeLillo: Falling Man (Den tredje virkelig gode 9/11-romanen jeg leser. Minner litt om The Road på den måten at den bruker terroraksjonen til å rive teppet bort under føttene på hovedpersonene og ser hva som skjer. Og det er jo ikke så lystelig.)
Terry Pratchett: Going Postal (Må være en av de aller morsomste i hele serien. Moist von Lipwig fantastisk sjarmerende som svindler som plutselig og til sin forferdelse innser at talentene hans kan brukes til noe nyttig.)
Jonathan Coe: What a Carve Up! (I overkant tung på den satiriske labben, men underholdende, for all del.)
Terry Pratchett: The Truth (Olds!)
Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (Skjønner fortsatt ikke bæret av cricket.)
Cormac McCarthy: No Country for Old Men (Også veldig bra, knapt og mørkt og foruroligende.)
Terry Pratchett: Interesting Times (Jeg leser alltid Rincewind-bøkene ved et uhell og hulter til bulter, men dette må da være en av de bedre. Sjarmerende eldgamle barbarer og vittig vrengt Kina.)
Cormac McCarthy: The Road (Noe av det beste jeg har lest på lenge. Om menneskelig verdighet når alt er borte, the frailty of everything revealed.)
J.M. Coetzee: Life & Times of Michael K (Klinisk distansert, men likevel merkelig varmt skrevet om isolasjon og kontaktløshet. Veldedighet? Pføy!)
Zadie Smith: White Teeth (Tok alarmerende lang tid å lese, men vel verdt det. Myldrende, morsom og berørende.)

Plommen ut av egget

2010-12-31T14:46:00.003+01:00

De ble nok ikke helt som Pascal lager dem (det var visst sant at de skulle stå til overflaten var tørr), men gode ble de lell, de franske makronene som var årets børi-ved-prosjekt.

Dessuten kan jeg takke disse makronene for den siste inkarnasjonen av karamellpuddingoppskriften min. Ja, den blir mer kremete og generelt lekrifisert av å bruke flere eggeplommer. Revidert versjon er sånn:

4 dl h-melk
2 dl kremfløte
3 egg
4 eggeplommer
1 vaniljestang
60 g sukker
sukker til bruning (150 g?)

Kok opp melk og splittet vaniljestang, rør inn sukker. Pisk eggene godt sammen, rør dem inn i den lunkne melkeblandinga og sil blandingen. Brun sukker i formen, ha i eggeblandingen og ha i ovnen på ca. 130 grader i vannbad. Jeg er aldri sikker på hvor lang tid det tar, men en time-halvannen, ca.?

Repeat

2010-12-13T12:15:00.005+01:00

Det som er dumt med tradisjoner man virkelig elsker, er at magien baserer seg på ensartethet. Det er nettopp fordi safranen lukter mystisk honningsitrus på samme måte hvert år, at man har lyst til å skrive det i bloggen sin hver gang. Jeg ser at fjorårets Lucia-innlegg var en forskrekkelig utskeielse, jeg brukte jo opp både Helga, Hans Peterson og safranen på en gang!

Så da får det kanskje være nok å si at safranaromaen var som den skulle i år også. Og bruke opp det siste skytset fra det svenske arsenalet, nemlig den nydeligste av alle svenske julesanger, som nettopp må høres fra en svensk kirke Lucia-morgenen.

Kommentar unødvendig

2010-11-28T23:29:00.007+01:00

     ‘Big fishy gone!’ said Wentworth.
     ‘No, it’s a mammal—’ Tiffany’s mouth said, before she could stop it.
     The pictsies were still staring at her.
     ‘It’s just that he ought to get it right,’ she mumbled, ashamed of herself. ‘It’s a mistake lots of people make.’
     You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that?
     ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me, I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’
     She stopped. Even Wentworth was staring at her now. He blinked.
     ‘Big water cow gone . . .’ he suggested, meekly.

Terry Pratchett, The Wee Free Men

Space-Age Santa

2010-11-23T22:33:00.001+01:00

Merkelige greier, men det er visst snart jul igjen. Og når man først skal lage julegate, synes jeg dette var en fin måte å gjøre det på.

Rudolf hadde også romhjelm, men jeg fikk ikke tatt bilde av ham.

Pannekaker

2010-11-11T18:38:00.002+01:00

Jeg var nylig oppe i en diskusjon om hva «comfort food» var for noe. For meg kommer pannekaker høyt opp på lista. De er varme, myke og litt sprø i kantene. De smaker mildt av salt, egg, smør og melk. Bringebærsyltetøy med skarp, klar syre, svakt knasende sukker. Det er en av de tingene jeg har kunnet lage nesten så lenge jeg kan huske. I mange år var det opp til meg å steke opp faretruende høye stabler av de gyllenbrune deilighetene (for tre barn er mange barn når det gjelder pannekaker) om det nå var det jeg ville ha til middag. Mammas pannekaker satte seg alltid fast og ble rå eller svidde, men jeg, pannekakerøra og jernpanna hadde en hemmelig forståelse. (Det er visst vanlig å kalle den «smør».)

For noen av pengene jeg fikk til elleveårsdagen min, kjøpte jeg meg til og med en egen, bitteliten stekepanne som jeg skulle steke pannekaker i, for jeg hadde visjoner om hvor flott det ville være med bittesmå, lekre og papirtynne pannekaker. Men det ble aldri det samme som med den eldgamle, svarte Jøtul-jernpanna som jeg mistenker at kommer fra besteforeldregenerasjonen. Det blir aldri det samme. Derfor er det jo bra at jeg sikret meg den panna da jeg flyttet hjemmefra, så ungene mine kan få skikkelige pannekaker.

Ekte humanister bruker ikke kopikort

2010-11-11T18:19:00.000+01:00

I et par uker nå har det hengt en plakat i korridoren på jobben, med den fengende overskriften «Humanister kan kommunikasjon!» Første gangen jeg så den, brøt jeg ut i dyp skoggerlatter, og jeg fniser fortsatt hver gang jeg ser den. Av en eller annen grunn synes denne hyllemarkøren fra Sophus Bugges hus å gi et riktigere inntrykk av oss humanister.

Men det jeg egentlig skulle skrive om, var biblioteker. Er dere klar over hvor latterlig slepphendt det norske biblioteksystemet er? Jeg mener, folk får ta med seg bøkene hjem! Sånn er det ikke i Russland (og andre land som ligner). Nei, du. Der må du fylle ut et skjema, levere det i en luke, og dagen etter får du allernådigst utlevert et eksemplar. Som du kan studere på lesesalen. Og skal du lese mer, må du fylle ut et skjema til og komme tilbake en annen dag.

Det er lov å kopiere bøkene, men da må du gå til en dame i en liten bod som tar (russiske) ågerpriser for det. Det som vanligvis skjedde før i tida, var derfor at russiske biblioteker var fulle av loslitte akademikere som sirlig skrev av bøkene for hånd. Side opp og side ned.

Og det er nå jeg kommer til det egentlige poenget, nemlig at digitalkameraet har revolusjonert russisk akademia og satt en hel yrkesgruppe (kopidamene) ut av arbeid. For nå er det farvel til kulepennen. Nå sitter i stedet horder av loslitte russiske akademikere på lesesalene og avfotograferer biblioteksbøker. Side opp og side ned.

I dag brukte jeg mobilkameraet mitt til dette formålet. (Jeg hadde glemt kopikortet mitt.) Vi leker ikke humaniora her, tenkte jeg tilfreds.

Kjøtteterens lykkelige dag

2010-11-07T18:22:00.000+01:00

Jeg må gå mer til slakteren.

– Har dere lammecarré?
– Ja, vent lige nu, så skal jeg hente nogle lam.

Og der kom han sannelig trekkende med fire lam på krok i en løpeskinne i taket. Og tar et lam og skjærer ut carreen til meg på flekken. De burde jo ta billettpenger. I stedet gir de meg lammecarréen, et knippe av husets pølser og en hekto av den deiligste parmaskinka jeg har smakt i år (og det er et år som inkluderer både Sardinia og Napoli) til mindre enn vår lokale Meny tar for samme mengde vakuumpakket lammecarré. Fryd.

I kjent stil

2010-10-21T21:02:00.000+02:00

Det snøøøøør!

Svak røyklukt i lufta. Myke snøkyss på nesa. En halv millimeter har lagt seg allerede. Ja!

Bringebærsorbet

2010-09-26T00:54:00.000+02:00

4 dl vann
3 dl sukker
1 ts ekte vaniljesukker
2 poser frosne bringebær (à 400 g)
2 ss sitronsaft

Kok vann og sukker til sukkerlake (ca. 5 min). Avkjøl. Bland i bringebær og vaniljesukker. Kjør til mos i blender. Passer massen gjennom en sikt for å bli kvitt frøene. Rør inn sitronsaft. Frys i ismaskin.

Vaniljen var en genistrek. Nam!

Hvordan lage din egen sjokolade?

2010-07-15T11:05:00.000+02:00

Som liten drømte jeg om å lage min egen sjokolade. Jeg var sikker på at om jeg bare greide å finne de rette proporsjonene, ville en blanding av kakao, smør og sukker/melis gjøre susen. Det manglet ikke akkurat på forsøk heller, ikke få nøkkelbarntimer gikk med til eksperimenter av denne typen. Men det ble aldri sjokolade. (De fleste av forsøkene var dog fullt ut spiselige.)

Jeg skjønte aldri hvorfor før jeg kom over Sandra Boyntons vektige bidrag til sjokoladelitteraturen. Men der står det altså en grundig introduksjon til sjokoladelagingens mysterier. Den begynner omtrent sånn:

Du trenger:

en liten kakaoplantasje
20 macheter
hjelp

Det gikk et lys opp for meg. Jeg var vel ca. 10.

I går var det femåringens tur til å begynne å lure på om vi ikke bare kunne ta kakao, fett og sukker og lage våre egne sjokoladeplater. Hun ble konfrontert med machetene med en gang. Det er et hardt liv.

Hvitt og mørk turkis

2010-07-12T16:10:00.001+02:00

Noen steder er bare perfekte.* Koufonisi er et sånt sted. Du kommer seilende inn i havna, og åpenbaringen av sand og turkist hav, fiskebåter og hvite hus er så nydelig at du nesten må gråte litt.

Det skjer ingenting der. Det er bare vind, klipper og fem usannsynlig perfekte sandstrender. Du har alltid en stor balkong med utsikt mot øde øyer: Keros, Glaronisi, Kato Koufonisi. Du bruker tida på å holde øye med båtene. Kanskje tre ferjer pr. dag i høysesong. Badebåten. Du kikker på folk som går til og fra strendene.

Det er så gjennomtrengende lyst. Havet har så mange sjatteringer av turkis og mørkeblått. Du hadde glemt at det var mulig.

Du tenker kompliserte tanker av typen «Hvilken strand skal vi ta i dag?» «Er det kanskje litt mye bølger for badebåten til Pori?» «Har jeg egentlig smurt meg på venstre arm?» «Bade nå, eller ligge pal litt til?» «Snorkel eller ikke snorkel?»

Ungene er helt blonde. Jeg har bikiniskille og en helt hvit flekk med fingermerker mellom skulderbladene (paranoiasmøring). Bøkene har eselører. Alle vesker og sekker har solkremflekker og en halvkilo hvit, fin sand i bunnen.

Det er ikke mye som er perfekt i Hellas. Det er et skramleland. Men noen ting er bare akkurat som de skal være. Tzatziki. Yoghurt med honning. Vannmelon. Viljen til å skrive språket sitt som om 2500 år ikke hadde gått. Og Koufonisi.

* Og det er vanskelig å skrive noe som helst om Hellas uten å bli helt Rough Guides Greek Islands, altså. Sånn «Ja, det er jo fint på Paros nå også, altså. Men i 1973 da vi bodde hjemme hos fiskeren Nikos og det bare var oss og et esel på Den Perfekte Stranda, det var tider, det!» Og sånn er det jo med Koufonisi også. Det var stillere der for ni år siden, og Før Var Det Ikke Hoteller Oppå Åsen, og Ingen Svømmebassenger. Øya er ingen hemmelighet. Det er nordmenn på butikken. Det er litt for lett å komme dit. Fysjomsann. Biler har de også fått seg. Men fortsatt er det ingen chartertrafikk og ingen solsenger. Og vi skal huske på at det kan bli for lite infrastruktur også. Vi skal huske på at vi ikke trivdes så godt på naboøya Skhinousa, hvor man måtte spise på kjøkkenet til en viss Kyra Pothiti sammen med noen tyskere som var på jakt etter autentisitet og ville danse greske folkedanser. Om man ville ha noe mat.

Juni har alt

2010-06-17T15:15:00.000+02:00

Juni har et fossefall av blomster: syrin, løvetann, nyperoser, sjasmin. Juni har markjordbær som så vidt begynner å rødme i kantene (og det på Sinsen!). Juni har en terrassetomat som er i ferd med å skifte til håpefull oransje. Juni har nykål med smør. Juni har sykkelturer til jobb med en femåring bakpå, som traller sommersanger til barnehageavslutningen. For hun skal være forsanger, nemlig.

Det er ikke lov å lade opp til vinterdepresjonen i juni.

Maksimalistbakeriet

2010-05-24T16:37:00.000+02:00

Sobert og behersket er for feiginger. Og så et råd til alle dere der ute: Ikke legg alle barnas bursdager med fire dagers mellomrom og i umiddelbar nærhet av en større høytid. Puh!

Når man først skal bli ledd av

2010-04-20T18:54:00.000+02:00

… kan det jo like gjerne være Pratchett som gjør det (The Truth, s. 38):

‘Hold on, hold on,’ said the Bursar. ‘Yes, indeed, figuratively a word is made up of individual letters but they have only a,’ he waved his long fingers gracefully, ‘theoretical existence, if I may put it that way. They are, as it were, words partis in potentia, and it is, I am afraid, unsophisticated in the extreme to imagine that they have any real existence unis et separato. Indeed, the very concept of letters having their own physical existence is, philosophically, extremely worrying. Indeed, it would be like noses and fingers running around the world all by themselves–’

That’s three ‘indeeds’, thought William, who noticed things like that. Three indeeds used by a person in one brief speech generally meant an internal spring was about to break.

Synes tydelig å huske at jeg har hevdet noe som ligner mistenkelig på dette for kun kort tid siden.

Eksotisk

2010-04-16T18:55:00.002+02:00

Jeg har faktisk aldri fått flighten min kansellert før, så når det først skulle skje, var det jo litt stil over denne måten: «We regret to inform that your flight April 17th is cancelled due to the volcanic ash.»

(I lys av de siste to innleggene mine antar jeg selvsagt at det er endetida som har begynt.)

Matteus igjen, nå for fireåringer

2010-04-15T18:56:00.000+02:00

Jesus: En av dere skal forråde meg.
Judas: Det er vel ikke meg?
Jesus: Den som sier det er det! (Matt. 26, 24)

Beklager all bespottelsen. Jeg får kompensere med at Getsemane-fortellingen er noe av det fineste jeg vet, særlig på kirkeslavisk: «Ѡ҃че мои аште възможьно естъ да мимо идетъ отъ мене чаша си!» La denne kalk gå meg forbi! Jeg tror særlig det er resonansen fra Pasternak som gjør det for meg, nesten bare kirkeslaviske ord, men enkelt og vakkert innmontert i metrumet:

Если только можно, Авва Отче,
чашу эту мимо пронеси!
Boris Pasternak, «Gamlet», Doktor Zjivago

Skjera?

2010-04-14T19:24:00.003+02:00

(Ja, jeg vet at noen allerede har oversatt Markus og Johannes til sms-språk, men allikevel.) Når man altså ved en inkurie er blitt bibelforsker og analyserer seg gjennom evangeliene setning for setning, da føler man stilforskjellene i teksten på kroppen. I det siste har det vært Matteus, og jeg har skvist meg gjennom kapittel på kapittel med Bergpreken, lignelser og visjoner om de siste tider. Og plutselig kommer man seg ut på den andre siden og kan kose seg med påskehistorien. Som brått fortoner seg omtrent sånn:

Og da lizzom, han derre Judas, ass! Med en gjeng med sverd og sånn! Og Judas bare «Halla!», og koz lizzom. Og Jesus bare: «Skjera, Judas? Koz? Særlig!» (Matt. 26, 47–50)

Deilig.

Pro

2010-04-13T17:13:00.002+02:00

Det kan jo stå litt av hvert på contra-lista når det gjelder små barn. Men flinke til å overøse sin mor med en sann overflod av hestehov i april, det er de.

Tjuvsommer

2010-04-05T12:25:00.005+02:00

Det var jo ikke egentlig sommer. Det var vår, sånn kirsebærblomstringsvår, badet i ubegripelig skarpt middelhavslys.

Men når man satt i sola og i le, kunne man sitte i kortermet. Om man da også ga ungene en tilstrekkelig stor is hver, kunne man drikke cappucinoen sin sakte og titte på folkelivet. (Alle de kortermede var sulteforede skandinaver. Italienerne hadde boblejakker.)

Om man var under sju år, kunne man bade. I den alderen kan termostaten tydeligvis skrus av etter ønske. De holdt ut forbausende lenge, kom opp blå og ristende, og italienerne (i boblejakkene sine) pekte og lo av oss.

Om man sørget for å overholde Regel nr. 1*, kunne man dessuten sitte på bastionen ut mot havet og spise spaghetti alle vongole con bottarga og drikke vin og få lett soleksem på kinnene (jeg trenger vel knapt å nevne at italienerne satt inne og kikket forferdet på oss).

Alghero er et nydelig sted. En perfekt liten middelalderby med trange gater, med tårn og katedraler og brostein og ørsmå smug og Lady og Landstrykeren-klesvask overalt. Og så var det jo påske, så de hadde festet blodrøde hetter over alle gatelyktene, noe som ga enestående maleriske kveldsturer i gamlebysmugene.

Det røde lyset var egentlig til påskeopptogene, og langfredag var den store dagen. Opptoget inkluderte alt fra et digert krusifiks, en opplyst kiste med enda et krusifiks i, et kor iført artige sardiske folkedrakter, et digert hornorkester à la Gudfaren, småjenter i hvitt med svarte blondeslør, gamle svartkledde damer med røde lykter, politimenn i oppsiktsvekkende paradeuniformer (med et salig virvar av hvite epåletter, røde render, blå og røde dusker, gullstriper, og med kårder!!), personasjer i Ku Klux Klan-aktige hetter og helgenstatuer i naturlig størrelse. Lillesøster ble så fascinert av hele opplegget, og så til de grader gråtkvalt av medlidenhet med statuen av den sørgende Maria, at jeg nesten fryktet at hun ville kreve øyeblikkelig konvertering for hele familien. Etter en lengre samtale om Jesus, Josef, Maria, Barabbas og Pilatus erklærte hun dog at «Jeg tror litt på alt, jeg!»

For å bestyrke denne holdningen gikk vi opp på takterrassen vår (store, sentrale treromsleiligheter med digre takterrasser er skambillige i april) og kikket på stjernene og fortalte de sørgelige restene av den stjernebilderelaterte greske mytologien jeg var sånn en racer på da jeg var ca. ni. (Storesøster, bestyrtet: «Hæ?! Er de derre Castor og Pollux i MITT stjernetegn?!»)

* Prøv aldri å gå på en restaurant som ikke har pommes frites og/eller pizza. La oss forbigå i stillhet vårt ene forsøk på å bryte denne regelen.

Kulturarv

2010-03-27T17:14:00.004+01:00

Det er kanskje ikke umiddelbart opplagt, men dette er altså en kulturarvformidlende Barbie. Hun er nemlig musketer (en av de tre, dere vet). Legg merke til det heller uhensiktsmessige antrekket og den dysfunksjonelle rosa plastkården. Skal man dømme etter bildet utenpå, kan muligens skjørtet på ballkjolen konverteres til en musketerkappe (i beste Melodi Grand Prix-programlederstil), men tiaraen er hun visst dømt til å drasse rundt på bestandig.

Jeg er rørt og overveldet over lekeindustriens innsats. Det er jo tross alt ikke så lett å få litterære klassikere inn i små kvinnehoder.

Forslag til ny offentlig flaggdag

2010-03-26T23:28:00.001+01:00

Den første småskodagen. Et av årets høydepunkter.

Mythbuster

2010-03-16T20:23:00.001+01:00

Jeg begriper ikke hvor myten om distré akademikere kommer fra.

Det kan fort havne litt av hvert på toppen av kommoden i gangen, men ostehøvelen? Hjelpes.

Økonomisk

2010-03-04T17:25:00.004+01:00

Director [in Japanese, to the interpreter]: The translation is very important, O.K.? The translation.
Interpreter [in Japanese, to the director]: Yes, of course. I understand.
Director [in Japanese, to Bob]: Mr. Bob. You are sitting quietly in your study. And then there is a bottle of Suntory whisky on top of the table. You understand, right? With wholehearted feeling, slowly, look at the camera, tenderly, and as if you are meeting old friends, say the words. As if you are Bogie in Casablanca, saying, “Here's looking at you, kid,” – Suntory time!
Interpreter [In English, to Bob]: He wants you to turn, look in camera. O.K.?
Bob: Is that all he said?

Noen dager har man skikkelig, skikkelig lyst til å reise til Tokyo og drikke vin (champagne?) i baren på toppen av Park Hyatt i Shinjuku, sånn som i Lost in Translation. Tenk hvor økonomisk det da fortoner seg å nøye seg med baren på toppen av Plaza i stedet! Oslo er ikke Tokyo, men de fleste byer ser faktisk kule ut nærmere midnatt og fra 34. etasje.

The relief of spring

2010-03-01T18:09:00.005+01:00

– Mamma, når det kommer en ny årstid, da synes jeg alltid det er så fint!

Sa storesøster etter at vi faktisk kjente litt varme i kinnene fra marssola på vei hjem fra skolen i ettermiddag.

Lurer jammen på hvor hun har det fra. Det kan umulig være fra mora, som nå er sykelig lei av vinterdresser, stamping på ubrøytede fortauer og den kroniske søledammen i gangen. Nei, gi meg litt tørr asfalt og lyden av fottrinn.*

*Men til helga skal jeg jukse. I London. Det er lovet sol og plussgrader. Jeg skriver det i en fotnote for ikke å jinxe det.

Descartes (6 3/4)

2010-02-20T18:10:00.000+01:00

– Pappa, er dette en drøm?
– Nei, dette er virkeligheten.
– Men hvordan vet du det?

Melodramatisk

2010-02-20T12:01:00.004+01:00

Dette er vår solrike terrasse. Der vi skulle sitte og kose oss og bli lysebrune på nesetippen og slikt. Men se, da! Det er over en meter snø! Det føyker, det kommer bare mer! Det kommer aldri til å smelte! Aldri!! Ikke i juli engang!!

Norsk seinvinter kan du få billig av meg.

Impuls

2010-02-18T18:57:00.004+01:00

Når man har gått dag ut og inn vekselvis i saltstripete, våte støvletter og digre, klumpete Sorel-støvler, når det bare blir mer og mer snø og aldri mindre, da er det lett å få ideer. Og når man får ideer, er det fryktelig lett å implementere. Middelhav. Forsommer. Honningfargede murer. Via crucis. Ja, også mat, da.

Alghero is the best place to visit if you want to satisfy your gastronomic urges for sea foods, particularly the lobster. Alghero restaurants serve lobsters in various styles, namely “aragosta agli agrumi” (lobster with citrus), “aragosta all'algherese” (in salad with raw tomatoes and onions), lobster with ricotta, and the more simple “aragosta alla catalana”.

Dette skal nok bli trist.

Manndomsprøven

2010-02-09T18:24:00.004+01:00

Jeg hører de sier det er silkeføre. Og det er ikke at jeg ikke ser at det er vakkert med gnistrende hvitt mot lyseblått og meterlange istapper og slikt. Hadde det bare ikke vært for de hersens ullbuksene.

Det er vanskelig for utenforstående å forestille seg hvor anstrengende det kan være å få ett skjerf, en hettelue, en vanlig lue, to boblejakker, fire votter, fire cherrox (ullsokker avvises på det sterkeste!) på to svært viljesterke unge damer.

Og altså ullbuksene! Er det noe som kan gjøre en mer ute av seg enn en fireåring som pjusker formålsløst med en høyst nødvendig ullbukse i fem minutter uten at den på noen måte kommer på? Man griper seg selv i å hoppe opp og ned i fistelraseri.

Nei, gi meg den første dagen i april–mai med temperatur opp mot tjue. Borrelås festet. Ferdig!

Oppfølger

2010-01-30T16:50:00.002+01:00

Man kan også samle på de forskjellige måtene de SiO-ansatte håndterer dette på. Rangert fra maksimalt til minimalt flatterende:

Sier ingenting, men gir deg studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.
«Du er student, ja?»
«Er du student? Ikke?!» (vantro)
«Er du student?» (nøytral)
«Du er vel ikke student?»
Sier ingenting, men gir deg ikke-studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.

En kvinnes alder. (Igjen)

2010-01-14T22:12:00.002+01:00

SiO har innført ny prispolitikk, som går ut på at om man kan vise gyldig studentbevis, får man studentpris i kantinene. (Jeg mistenker at dette er den gamle prisen, mens vi overprivilegerte oldisene får betale en ny, elevert pris.) Nå er det jo fortsatt sånn at studenter lett kan være godt over tretti og ha et gustent, usunt og herjet utseende, så det er bare sånn måtelig smigrende å bli spurt ustanselig om man er student. Derimot er det dødelig fornærmende å ikke bli spurt.

Empiriske studier pågår fortsatt, men jeg aner en direkte korrelasjon med søvnmengde.

På kino i 2010

2010-01-02T23:58:00.016+01:00

30. desember: Harry Potter and the Deathly Hallows.
Anmeldelsene hadde senket forventningene kraftig, men jeg syntes altså ikke den var så aller verst. Det er klart man får en rar spenningskurve og en underlig antiklimaktisk slutt ved å dele filmatiseringen i to på den måten (og Dobby hjelper ikke akkurat til der), men de tre hovedrolleinnehaverne er bedre enn de har vært ved flere andre anledninger, og det er mange fine scener. Kanskje særlig Godric’s Hollow.

18. august: Inception.
Intet mindre enn fantastisk. Jeg har aldri sett på maken. Lag på lag med intrikat historie, vilt engasjerende og nesten helsefarlig spennende. Og hvilken utkrøpen slutt! Jeg tror nok ganske sikkert jeg må se den en gang til.

30. juni: The Ghost Writer. (Det får være grenser for hvilke teite norske oversettelser man skal akseptere.)
Fikst: tilsynelatende bare en politisk thriller, men samtidig gjør den mildt narr av alle sine egne thrillereffekter (den illevarslende gamle mannen nede på stranda!) i den grad at man får portretter-med-hull-til-øynene-følelsen, og helten er helt blottet for handlekraft og initiativ. Og jo mer man tenker på den i ettertid, jo mindre innser man at man egentlig fikk vite. Utrolig vakkert filmet (det huset!) og fantastisk spilt, dessuten.

13. mai: Lawrence of Arabia.
Jeg har sett den mange ganger før, men den gjør seg unektelig bedre i 70 mm på lerret enn grumsete VHS på liten tv. Snodig hvordan man ikke i det hele tatt husker hvor morsom den er fra gang til gang. Det er liksom bare de elegiske ørkenscenene som sitter igjen. Peter O'Toole er av dem som hadde fått lov til å spille Wimsey av meg (kanskje aller mest granatsjokkdelen), og er aller best før det bikker fullstendig over for ham. Og Omar Sharif er vidunderlig stolt, trassig og idealistisk.

2. mai: Iron Man 2.
Kræsj! Bang! Pow! Men Robert Downey jr. er sjarmerende som alltid, og veldig overbevisende som selvdestruktiv, narsissistisk og generelt uhåndterlig for sine omgivelser. Og om man nå skal fange Moskva med ett bilde, var ikke det slapsete smuget med utsikt til en herjet russisk bil og et klassisk Produkty-skilt noe dårlig valg. Den første filmen var både skarpere og morsommere, men jeg er glad for å ha sett Downey bygge en partikkelakselerator med slegge og så syntetisere et nytt grunnstoff.

3. mars: A Single Man.
Til å være en film som nesten utelukkende handler om døden, er den forbløffende lett, munter og livsbejaende. Colin Firth er enestående britisk og veldig overbevisende når han veksler mellom askegrå depresjon og glimt av liv. Nydelig bruk av kornete 1962-film og -farger. Og for et hus!

27. februar: Prinsessen og frosken.
Det skal innrømmes at jeg ofte går på barnekino med svært lave forventninger, men denne var slett ikke dum. Nydelig tegnet New Orleans (der har jeg vært, der har jeg også vært!), og flotte, skumle voodooscener (i overkant mye for fireogethalvtåringen). Morsom var den også. Og de sparte ikke noe på den lykkelige slutten, nei!

13. februar: Til huttetuenes land.
En film som handler nesten utelukkende om følelser, rå, uraffinerte og uregjerlige følelser, som ganske små barn har dem (og voksne, bare litt lenger inne). Og om hvor vanskelig det er å være glad i hverandre, og om hvor sårbar man blir av det. Om hvordan man blir sint av å være lei seg, om hvor gjerne man vil at verden skal være enklere enn den er. Nydelig. Og det gikk like godt igjennom til fire- og seksåringen som til den herværende 35-åringen.

11. februar: Up in the Air.
Lett, vittig, veldreid og satirisk. Og den blir veldig mye bedre av at den til slutt napper teppet bort under føttene på deg og lar deg sitte igjen med en dyp, foruroligende tristhet.

11. januar: Avatar.
Når de først skulle bruke så mye på én film, kunne de vel like godt ha spandert litt på en manusforfatter også? Skurkene var S-L-E-M-M-E. Aliensa var S-N-I-L-L-E, E-D-L-E og S-P-I-R-I-T-U-E-L-L-E. Og jeg har aldri hørt maken til overtydelig filmmusikk. Men kjedelig kan man ikke påstå at den var, tross de breieste frampeika man kan tenke seg. Og den var litt av et syn i 3D. Jeg gikk forfrisket og flirfull ut av kinoen.

2. januar: Sherlock Holmes.
Jeg har hatt lyst til å se denne siden jeg så filmplakaten og måtte tenke meg om flere ganger før jeg skjønte hvem som var Holmes. Og sånn sett skuffet filmen ikke, Robert Downey jr. var en vidunderlig Holmes (herjet på akkurat riktig måte), nydelig komplementert av Jude Laws sjeldent jevnbyrdige Watson. Et ordentlig tulleplott, selvfølgelig, men det er nå en del av Holmes-tradisjonen, det også.

Lest i 2009

2010-01-02T23:53:00.001+01:00

Skarve 23 stykker. Man skulle tro jeg hadde hatt andre ting å gjøre. (Teller egentlig Gaudy Night når man leser den for 798. gang?)

Terry Pratchett: Unseen Academicals (Ikke mer enn en middels Pratchett, men det betyr jo minst ti gapskratter. Nok en sympatisk antiheltinne også.)
Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse (Nokså irriterende oversatt, og litt vel pludrende livsfilosofisk, men likevel berørende. Jeg er svak for kjærlighetshistorier med usannsynlige heltinner.)
Geoffrey K. Pullum: The Great Eskimo Vocabulary Hoax (En skattekiste av intern lingvistmoro. Lo og lo.)
D.H. Lawrence: Sea and Sardinia (ganske kul mellomkrigstidreiseblogging, men det viser seg umulig å fullføre når man ikke lenger er på Sardinia)
J.M. Coetzee: Disgrace (briljant igjen, men traff meg kanskje litt mindre enn de andre Coetzee-ene jeg har lest)
Terry Pratchett: Night Watch (Den unge Vetinari!)
Dorothy L. Sayers: Gaudy Night («Amazin’ fellow, Shakespeare. The apt word for all occasions.» Og det har Sayers også. Sine egne eller andres.)
J.M. Coetzee: The Master of Petersburg (Dostojevskijeskt om Dostojevskij og et dystert, snusbrunt Petersburg. Og hvordan forfatteren renner over av følelser og så smir dem ubarmhjertig om til fiksjon.)
J.K. Rowling: Harry Potter and the Half-Blood Prince (Jada, så filmen, og fram kom boka. Den er fin. Snapes og Malfoys bok.)
Jane Austen & Seth Grahame-Smith: Pride and Prejudice and Zombies (Det aller morsomste er jo tittelen. Ellers likte jeg godt den nye varianten av Charlotte Lucas’ historie samt de voldelige variantene av noen av de udødelige dialogene. Men aller mest viser boka at Austen er god nok som hun er.)
Tom Wolfe: A Man in Full (Det tok sin tid. Tror denne er morsommere for mindre, eh, elfenbenstårnorienterte lesere enn jeg, men ikke verst da trådene samlet seg til slutt.)
Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy (Ubetalelig morsom. Nesten synd at man allerede hadde lest ca. 50 % i form av sitater, men sånn går det jo når man er så treig.)
Markus Zusak: The Book Thief (Det er ganske sjelden jeg faller så til de grader for alle hovedpersonene i en bok. Tidenes underligste morsideal. Beinete fortellertype. Og forferdelig sørgelig.)
Terry Pratchett: The Last Continent (Trollmennene ved Unseen University gjør seg best som bipersoner. Ikke dermed sagt at jeg ikke lo høyt opptil flere ganger.)
Vikas Swarup: Q & A (Likte den like godt som filmen, men er glad jeg så filmen først, siden den forteller en ganske annen historie.)
Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (I’m afraid we can’t call the customer a cow.)
Connie Willis: Bellwether (like morsom andre gang)
Rohinton Mistry: A Fine Balance (Stort, kaotisk, lov- og nådeløst India tar knekken på små blaff av lykke. Veldig bra.)
Quentin Patrick: Døden på asylet (Det er koselig å mimre, og plottet er fortsatt morsomt, men du verden, så sjablongaktig. Og for et kvinnesyn! :-O )
Alexander McCall Smith: Blue Shoes and Happiness (Ikke av de beste i serien.)
Sadie Jones: The Outcast (Enda en om ordløse følelser, men atskillig dårligere gjennomført enn i Ut og stjæle hester. Grunne, endimensjonale personer. Teit happy ending. Men driv, det hadde den.)
Per Petterson: Ut og stjæle hester (Levde opp til alle lovord. Genialt om ordløse følelser, føltes litt som Brokeback Mountain)
J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows (ah, det var DET han brukte steinen til!)

Antikviteter

2009-12-30T23:41:00.006+01:00

Hundre år gamle bøker er jo antikviteter i seg selv (selv om de noen ganger fortsatt er sentral faglitteratur). Noen ganger har de artige randkommentarer fra velkjente, avdøde professorer. («Dette er jo bare dritt!») Andre ganger kan man finne andre skatter. I Meillets L’Emploi du génitif-accusatif en vieux-slave (1897) fant jeg i dag følgende:

1) En polkvittering fra 1994 (i seksjonen om konsonantstammer). Tenk, Liebfraumilch kostet 49,-!

2) En billett fra Øvrevoll, anslagsvis datering til samme tidsperiode (i seksjonen om demonstrative og interrogative pronomen).

Er dette nok til å identifisere låneren?

Sherryfromasj

2009-12-26T22:11:00.005+01:00

Det ser kanskje kjedelig ut, men det er altså en av verdens aller beste desserter. I dette tilfellet i et industrielt kvantum. For et ikke-så-industrielt kvantum gjør man slik:

4 dl kremfløte
2 egg
4 ss sukker
5 plater gelatin
3/4–1 dl sherry

Legg gelatinen i bløt i kaldt vann, løs den opp i kokende vann (minst mulig). Bland i sherryen (jeg liker best å bruke tørr sherry, og reduserer sukkermengden litt om jeg bruker søt). Pisk fløten til krem og egg og sukker til eggedosis. Bland sherrygelatinen godt med eggedosisen og vend den forsiktig inn i kremen. La stå til det stivner.

Spises med andakt. Ikke gi for mye til ungene.

Maksimalisme

2009-12-21T22:10:00.002+01:00

Det er jo ikke noe å spare på, akkurat. Når man har spist seg aldeles kvalm på nonstop og seigmenn, og dessuten nesten knekt tennene på de lumske sølvkulene, kan man jo like godt klæsje resten på pepperkakehuset. Som for øvrig trengte kamuflasje, da byggmesterens temperament ikke er så kompatibelt med brennvarm og hurtigstivnende knekk.

De to S-ene

2009-12-13T09:14:00.006+01:00

S for Sverige. Jeg vet ikke om det var foreldrene mine, men noen har i hvert fall vært veldig nøye med å innprente i meg fra meget ung alder at Lucia-dagen var en svensk skikk. (Jeg satt alltid igjen med en vag fornemmelse av at vi ikke burde feire dette.) Samtidig har jeg tre svenske referanser som er helt uløselig knyttet til dagen for meg.

Den første er STVs tradisjonelle Lucia-morgensending. Alltid med en høyreist og underskjønn Lucia som var villig til å risikere det fantastiske midjelange blonde håret sitt ved å gå med krone med levende lys! Lucia-sangen, Staffan var en stalledräng og Betlehems stjärna.

Den andre er de eterisk vakre Lucia-illustrasjonene i Hans Petersons Magnus, Lindberg og hesten Mari, som perfekt gjengir essensen av Lucia: balansen mellom stummende desembermørke og stearinlys reflektert mot blendende hvitt.

Den tredje er langt mindre sakral: det er tegningen av Helga med et lys bundet om pannen i Greta Molanders vidunderlige Afrika-reiseskildring Operasjon Oskar. Svensker, altså. De kan ikke engang la være å feire Lucia (og risikere de sandfargede hårfjonene sine) om de så er på vei gjennom Sahara i en jeep i 1949.

Og S for safran. Det er en mye voksnere referanse, da barndommen var preget av folk som mente at gurkemeie måtte være minst like bra. Men det er det selvfølgelig ikke. Safran troner helt der oppe sammen med trøflene når det gjelder matvarer som faktisk ikke er overpriset og ikke det minste overvurdert. Lussekatter skal være gyllengule og gjennomtrengt av honningaktig safranaroma.

Som kun en mor kan elske

2009-12-08T10:01:00.007+01:00

Trøtte, personlig-sfære-invaderte foreldre* til veldig små barn mumler noen ganger innett til seg selv ting à la «De vet ikke hvor godt de har det!» Det handler ikke sjelden om nattesøvn. Jeg vil derimot foreslå en mer positiv vinkling. Det finnes noen ting bare en småbarnsforelder kan klare å sette pris på. En ting er f.eks. ensomme langdistanseflighter. Ti timer i et trangt lite sete, omgitt av fremmede, ernært av plastinnpakket flymat? Vidunderlig!!! Ti timer helt for deg selv uten noen krav! Ingen som klatrer over hele deg og sparker i setet til han foran! Du kan lese TO romaner! (Eller skrive konferanseinnlegget ditt, da, i den virkelige verden.)

En annen ting i samme sjanger er en skikkelig forkjølelse. (Her er det en forutsetning at du er den eneste i husstanden som er sjuk.) Hjernen din er erstattet med snørr. Du er mørbanket i hele kroppen. Mandlene dine er så hovne at det bare er en smal, ildrød passasje der svelget skulle vært. Du lever av halspastiller og te. Fantastisk!!! Du får være hjemme mutters aleine på en hverdag, og hodet ditt kan ikke brukes til annet enn å lese romaner og se på kostymedrama! (Eller kanskje en litt irrelevant lingvistisk artikkel. Det er luksus det også.)

* Jeg har hørt at det også finnes foreldre som elsker det symbiotiske småbarnslivet. Takes all kinds, osv.

Julelys

2009-12-03T07:41:00.003+01:00

Etter mine beregninger skal vi være sånn ca. i slutten av oktober. Noe annet virker helt usannsynlig. Allikevel tilbrakte jeg plutselig deler av helga i vill jakt på adventsstake, julekalender og stjernelysranker. (De lå i en for liten kasse.) Tirsdag felte jeg en liten tåre over Jul i Svingen. Og i morges kom jeg alene over plassen mellom Eilert Sundt og Niels Treschow, som jeg har et i utgangspunktet urimelig varmt forhold til.

Det var ikke at jeg ikke hadde sett lysene allerede for noen dager siden. Det var følelsen av at det nok blir jul i år igjen.

Et bilde jeg ikke fikk tatt

2009-11-26T19:12:00.004+01:00

November fornekter seg ikke. Den gjør sitt beste for å leve opp til ryet som mørk, våt gufsemåned der fargeskalaen ikke strekker seg lenger enn fra grått til snusbrunt. Den dynker de stakkars støvlettene dine, og du har jo aldri med deg paraply.

Ikke rart at både jeg og yngstedatteren ble måpende forbauset i går da vi plutselig fikk se sola henge under det grå-og-snusbrune skydekket vi var så vant til. Og vel regnet det fortsatt, men da fikk vi til gjengjeld også se en perfekt, fulltrukket regnbue over hele himmelen, med en liten ekko-lillebror ved siden av.

Oh, one of those!

2009-11-19T20:01:00.004+01:00

«The reader I had in mind was always a reader unable to resist giggling and snorting with suppressed mirth, being frowned at in the library journals area perhaps, or reading passages aloud to people who happened to be next to them on a bus and couldn't get away. »

Geoffrey Pullum, The Great Eskimo Vocabulary Hoax

(Jeg lo til og med overgivent da jeg oppdaget at jeg er en av the Fuzzies.)

Nakkebrekkerhøst

2009-11-16T17:49:00.010+01:00

I høst har jeg stått mye med knekk i nakken. For eksempel har jeg sett opp på monumentet for vennskap mellom udmurtere og russere i Izjevsk. Det er noe med den sovjetiske monumentstilen som gjør deg litt uviss på alle slike vennskap, selv om den autonome republikken Udmurtia virket forholdsvis harmonisk, våpenproduksjon til tross.

Som en slags motvekt har de også et monument til en av mine russiske yndlingsretter, pelmeni. Ravioliaktige deigknytter med saftig hvitløksspekket kjøttfyll. Empirisk forskning (les: utspørring av de lokale) viser at svært få av Izjevsks innbyggere vet om denne perlen. De hadde sikkert glede av å fortelle hjemme om de underlige utlendingene som opplyste dem om dette.

Og det ble tid til å glo opp på Stalin-skyskrapere i Moskva på hjemveien også. Her fra Arbat.

Jeg har alltid forestilt meg at New York må være den kuleste av alle skyskraperbyer. Men det tror jeg kanskje ikke lenger etter å ha vært på nakkebrekking i Chicago. Man kan glo opp på seg selv i Cloud Gate, en underlig sølvbønne som ligger midt i byen og reflekterer omgivelsene.

Disse skyskraperne var bare dverger, stakkars.

Og så avslutter vi med tv-tårnet i Berlin. Et skikkelig et, med roterende restaurant, som alle tv-tårn med respekt for seg selv må ha.

Alle byene kunne dessuten stille med perfekt, raslende høstløv. Det kaller jeg god timing.

Tradisjon

2009-10-24T10:33:00.005+02:00

Hva nå denne bloggen ellers er godt for, så er den i hvert fall en nøye fortegnelse over første snøfall i Oslo-regionen de siste årene. Jeg lurer (som vanlig) på hvorfor de første skarve snøfillene begeistrer meg så voldsomt, jeg er jo ingen vintersportsfantast, mildest talt. Og jeg liker høsten som den er, og vil gjerne ha mer av den. Men likevel blir jeg like rørt hver gang, og har akkurat tatt det ut ved å stå ved vinduet med ungene og framføre «Det snør, det snør», høyt, rungende og med bankende hjerte.

Nei, fortsatt ingen kategori «Været».

Hva i all verden skal man egentlig i Russland?

2009-10-21T19:05:00.003+02:00

Ja, man lurer jo som regel litt på det når man står på det russiske konsulatet med pinlig nøyaktig utfylt visumsøknad og håper at man, til forskjell fra den svært kjente journalisten rett foran, ikke blir felt på en formalitet.

Det kommer fort tilbake til en når man først er der. Russisken blir reaktivert og man tjuvlytter til ørene nesten faller av. Man kommer inn i metrosystemet og suser nedover de nesten eviglange rulletrappene mens man kikker på sovjetisk praktmosaikk i taket. Man spiser en eskimo på gata. Og så er det kontrastene: fra vilt rufsete folkeliv på togstasjonen til generisk europeisk paradegate på null komma svisj. Alle tingene som ikke virker, men likevel virker, bare på litt alternative måter. Og nederst i paradegata ligger Den røde plass, eventyrlig-overdådig som alltid. Hvordan kunne jeg la det gå ni år siden sist jeg var i Moskva?

Ting som ikke står i Travel with Children

2009-10-05T21:59:00.003+02:00

Når du kjører en spektakulær fjellvei på Sardinia i skumringen og ser nesten-fullmånen komme opp over en vill og forreven rygg, da vet du at «Maur i rumpa» vil være soundtracket til dette uforglemmelige synet resten av ditt liv.

Når den nysgjerrige og viljesterke fireåringen din har hørt «Maur i rumpa» over 20 ganger på tre dager, vil hun prøve å putte maur i rumpa si. Og lykkes. Og fryde seg over å drukne den stakkars rumpemauren i Middelhavet. Og selvsagt gjenta bedriften. Og til slutt vil hun finne ut på den harde måten at noen maur biter.

Fremmed mat er Skummelt™. Voksne har rett og slett ikke fantasi til å forstå hvor underlig og frastøtende fremmed loff, pasta uten saus, jordbæryoghurt og ultrapasteurisert melk kan være. Egg, pommes frites og is er derimot godt jorda rundt. Det kan tilføyes at om man lar små barn leve en hel dag på is, brus og croissanter, vil de til slutt finne ut at de allikevel liker italiensk pizza og spise opp mammas middag.

Ferien er en god arena for å kreve selvbestemmelse, mener seksåringen. All tilstandsendring er utrolig teit. Det er helt uaktuelt å gå på stranda. Det er også helt uaktuelt å komme opp igjen av vannet igjen når man først er blitt jagd uti.

Feriens absolutte høydepunkt er en katt som systematisk sover morgenluren sin i solsenga vår. De ondskapsfulle foreldrene nekter nussepusen å spise av frokosten vår, selv om den ber aldri så tynt. Den fornuftige delen av familien beklager dette på det sterkeste og forklarer pusen i en pedagogisk-medlidende tone at voksne bare er så kjipe. Katten er hovedtema for samtlige postkort som blir sendt.

Seksåringen leser italiensk så det koster på juicekartongene og lærer seg å bøye italienske adjektiver i kjønn og tall.

Sardiske veier er svingete. Når katastrofen inntreffer og storesøster kaster opp over hele seg, blir den kultiverte utflukten til et arkeologisk utgravningssted raskt forvandlet til en vill jakt etter nye klær. Vi kommer oss til ruinene ved Nora til slutt, men det er ingen tvil om at det var langt mer spennende å kjøpe t-skjorte og rosa shorts på Majorca supermercato. Som man så dekker med sjokoladeis ved første anledning.

Magisk

2009-09-18T21:30:00.004+02:00

Jeg skal ikke akkurat påstå at det hører til livets største mirakler, men det er allikevel magisk når man står og visper inn egg i sjokoladefondantrøra si, og smør, sukker, sjokolade, mel og egg plutselig emulgerer til en skinnende blank, smidig og dypbrun masse.

Til åtte–ti personer:

250 g smør
250 g sukker
300 g sjokolade (tør jeg anbefale Lindt 70 %? )
170 g hvetemel
8 egg

Smelt smør i en kjele over lav varme eller vannbad. Rør inn sukker og sjokolade i biter. Sikt i hvetemelet og rør inn ett og ett egg om gangen. Det er her det magiske øyeblikket kommer inn.

Stekes ved 200 grader i store amerikanske papirmuffinsformer, til de akkurat har fått skorpe utenpå, men er helt flytende inni. Vokt dem nøye. Det tar rundt ti minutter, men varierer fra ovn til ovn. Lirk dem ut av formene og server. Kanskje med bringebær?

Det er ganske magisk å slikke bollen etterpå også. Selv når man baker til sin egen 35-årsdag.

Skjærgårdsnostalgi

2009-07-20T19:20:00.003+02:00

Det skal lukte litt salt. Det skal være små rifter etter blåskjellskår under føttene. Det skal være lavtflyvende terner og sandalføtter som blir søkkvåte av en uventet sving og den vannskvetten øsekaret ikke fikk opp. Det skal være villbringebær i regnvær. Kroneis. Lave messinglysestaker med skål og et lite øre til å tre fingeren gjennom. Det skal være sisselrot og en litt gjørmete strand med litt vel mye fjæreliv. Det skal være brennmaneter.

Jeg vil ikke eie det. Men det er fint å kunne låne det en liten stund hver sommer.

Sommerklisjé

2009-06-25T18:27:00.001+02:00

Nyplukket jordbær i barnehånd.

Se gresset gro

2009-06-24T18:57:00.007+02:00

Det vokser faktisk gress i jordbærpottene våre, men vi er mer interessert i stjerna i showet. Hun er nesten klar!

Her er dokumentasjon på Sinsen-markjordbærene også. Idylliske dager.

Midtsommer, høysommer, fullsommer

2009-06-23T16:56:00.003+02:00

Ettersom jeg så skamløst avslørte blomsterromantikken min i går, er det jo like greit å fortsette. Se, premiejordbæret rødmer virkelig! Og på veien hjem fra t-banen plukket vi masse fullmodne markjordbær. Det er sommer.

Et planteparadoks, eller den motvillige hageelsker

2009-06-22T19:22:00.007+02:00

Jeg skal for guds skyld aldri ha hage. Livet er for kort. Luke, vanne, klippe gress? Beskjære, kantklippe, holde noenlunde orden? Nei, nei. Jeg er lykkelig over betonghellene mine.

Men jeg måler altså sommerhalvåret i blomster, og ikke bare i markblomster. Det begynner med hestehov, selvsagt, og hvitveis og løvetann. Men så er det forsytiaen, som eksploderer i gult på bar kvist. Og syrinene. For en lukt! Magnoliablomstring i Botanisk hage, det er ren høytid! Og nå er det sjasminens tur. Ingenting lukter bedre, og ingen blomster er mer eterisk vakre og grønnhvitt gjennomskinnelige.

Jeg har overført entusiasmen til ungene, og nå forlanger de hage. Det blir det ikke noe av. Likevel er vi skjønt enige om at i en helhypotetisk hage skulle vi hatt både syriner og sjasmin. Og liljekonvall. I en såpass kontrafaktisk verden ville jeg sikkert greid å holde liv i et magnoliatre også.

Men det er ikke helt fritt i praksis heller. Vi har et skikkelig premiejordbærkart på terrassen, og en indre, lenge undertrykt jordbrukerspire synes det er ganske stas. Jeg syntes så tydelig at jeg så det første skjæret av blekrødt i dag.

Mysterier

2009-06-11T18:47:00.004+02:00

Hvorfor satte noen opp en sofa og fem (5) defekte tv-er i en koselig halvsirkel utenfor Hasle T-banestasjon i februar?
Og likeledes, hvorfor henger det et bilde av en dame i grønn kjole og et digert revehode i pappmasjé på damedoen i 3. etasje, Niels Treschows hus, Blindern?

Uansett, jeg smiler fortsatt av begge deler.

I guess I'm too Scandinavian

2009-06-02T18:27:00.004+02:00

The relief of spring
Intoxication of summer rain
Clearness of fall
How winter makes me reconsider it all
(Ane Brun)

Sånn er det. Venter på juniregnet nå.

Alderen tynger

2009-04-28T22:24:00.002+02:00

La meg først starte med et aldri så lite russiskkurs, for dem som måtte trenge det. Russerne roper aldri «Du!» etter ukjente mennesker, de må ha et tiltaleord. For meg er de to aktuelle «Devusjka!» (devusjka betyr jente) og «Zjensjtsjina!» (kvinne, dame). Fram til nå har jeg alltid befunnet meg trygt i devusjka-kategorien. Og det er bra, for det er et hav av forskjell. «Devusjka!» er nemlig en smekker og gaselleaktig type, med høye kinnbein og vakre slaviske øyne. «Zjensjtsjina!», derimot, har gjerne ildrød krampepermanent, sekkeformet leopardmønstret bluse og kort, garderobeformet kropp (for å stjele fra nylig utleste Zusak). Man vil ikke være «Zjensjtsjina!». Jeg tør aldri kalle noen det, med mindre de er åpenbare pensjonister. Gjerne med stokk. Jeg har lenge lurt på når man egentlig bikker over.

Nå i helga i Kiev fikk jeg muligens svaret på det. Vi var på vei til flybussen ved togstasjonen, og jeg var dum nok til å vise interesse for hva en konkurrerende minibussjåfør kunne ha å tilby. Da jeg skjønte at han ikke hadde noe med den offisielle bussen å gjøre, og dessuten prøvde å forlange dobbel pris, gikk jeg raskt videre. Mannen ble sur og ropte etter meg: «Zjensjtsjina! Hva driver du med, skal du til flyplassen eller ikke?!»

«Zjensjtsjina!» Sjokk og vantro.

Jeg iler til og presiserer at han var sur på meg. Og jeg kan legge til at andre tiltalte meg som «Devusjka!» flere ganger. Dessuten ble jeg spurt om jeg skulle ha studentbillett på intet mindre enn tre museer (jeg ignorerer husbondens analyse, som går ut på at de syntes de ordinære billettene var så skammelig dyre at de ville tilby oss en utvei). For tenk.

Men likevel. Jeg har nok bikket over. «Zjensjtsjina!»

Vår mann

2009-04-23T08:40:00.004+02:00

Selv i en Terry Pratchett-bok man ikke liker så veldig godt, som The Last Continent, er det ikke til å unngå at man bryter ut i gapskratt når man kommer til passasjer (og fotnoter, fotnoter!) som denne:

The ability to ask questions like “Where am I and who is the ‘I’ that is asking?” is one of the things that distinguishes mankind from, say, cuttlefish.*

* Although of course it’s not the most obvious thing and there are, in fact, some beguiling similarities, particularly the tendency to try to hide behind a big cloud of ink in difficult situations.

Påskegult

2009-04-10T16:09:00.002+02:00

I kategorien som ikke heter «Været». Deilig dag.

Østens sjarm

2009-04-09T20:31:00.002+02:00

Jeg har vært i Łódź, og der tok jeg dette ene bildet. Mange vil kanskje trekke den slutningen at jeg ikke likte byen noe særlig, men det stemmer ikke i det hele tatt. Det er en riktig fin by, ingen klassisk skjønnhet, akkurat, men en livlig by med mye bra for seg. Man kunne tatt masse fine bilder, f.eks. av sovjetiske betongmodulboligblokker malt knallrøde med en stor hvit pil på. Eller av forsytiaen som blomstret på den ruskete togstasjonen, for det var nesten sommer i Polen.

Men det ble altså bilde av en seng på universitetets konferansesenterhotell. Klassisk østblokkakademikerinnkvartering. Jeg må nemlig innrømme at jeg blir øm om hjertet av obsjtsjezjitie-looken, den som får deg til å lure på om student- og akademikerinnkvartering fra Vladivostok til vestre Tsjekkia er masseprodusert på én stor fabrikk i Omsk eller noe. Inkludert de mørkebrune finersengene og sengeteppene i gusjetoner. Jeg liker de mørkegrå betongrønnene som står innimellom flotte nybygg i glass og stål og lekkert renoverte 1800-tallsgårder. Jeg blir blid når jeg ser et ruvende hotell av Inturist-typen. Og ikke minst liker jeg togstasjonene, møkkete og kaotiske, med småkiosker med de underligste utvalg og lange køer som kanskje fører fram til riktig billettluke. Om de ikke må ta teknisk pause.

Det er kanskje slemt å håpe at disse tingene vil bli værende en stund til, men jeg gjør det likevel.

Solvegg

2009-03-17T11:25:00.001+01:00

Vår! Snøsmelting! Nyervervet solvegg! Hjemmekontor!

The worst Macintosh ever made

2009-02-07T16:38:00.004+01:00

Vi flytter. I den forbindelse har vi omsider kvittet oss med vår Performa 5200 fra 1997. Derimot har vi ennå ikke hjerte til å kaste denne:Og selvsagt heller ikke denne skjønnheten, som jeg fortsatt har en alvorlig svakhet for:
Ingen av de to siste har noe batteri å snakke om, og Tigergutt der nederst har også en nokså shoddy harddisk. Men neste gang vi flytter, da kanskje …

Kong Vinter

2009-01-29T09:23:00.002+01:00

Vi har lagd snømann med ekte gulrotnese (hviiiin!). Og i dag overlevde jeg t-banetur med to barn, ett par ski og ett banebytte, og klokket likevel inn i barnehagen 07.45.00. Det er da de utroligste ting man skal gjøre for første gang nå for tida.

På kino i 2009

2009-01-27T08:13:00.014+01:00

17. desember: The Informant!
Matt Damon med verdens styggeste bart starter tilsynelatende ut i godhetens tjeneste, men viser seg å være et vandrende katastrofeområde av løgner, dobbeltspill og stormannsgalskap. Veldig morsomt musikkspor. Juryen sier likevel litt tja.

6. desember: Julenatt i Blåfjell.
Langt, langt bedre enn julekalenderserien. Veldig gode barneskuespillere. Rørende og dramatisk. Den funket som bare juling for primærmålgruppa, og sekundærmålgruppa grein til tider som et pisket skinn. Men så er hun jo ganske lettrørt også, da, spesielt rett før jul.

24. september: Upperdog.
Bemerkelsesverdig følsom og tankefull film om … tja, blod og vann? Nydelig kontrast mellom de to hovedparene: sterke følelser med og uten dialog. Jeg har en useriøs teori om at filmen ble bedre av at de ikke fikk lov til å snakke så mye norsk – uansett var Agnieszka Grochowska fantastisk i rollen sin som ekstrovert, gebrokken polsk hushjelp, og bar nok mye av filmen.

14. september: District 9.
Skarpt om menneskenes dårskap og mindre tiltrekkende sider som demonstrert ved internering av rekeformede aliens. Tidvis veldig morsom også.

26. juli: Harry Potter og halvblodsprinsen.
En av de bedre Potter-filmene, synes jeg. Den utelot detaljene og tok vare på følelsene. Prisverdig lite bang og action. Særlig syntes jeg Malfoys kvaler var bra. Det er meget mulig at den ikke er særlig tilgjengelig for folk som ikke har lest bøkene, men ettersom jeg synes at de ikke burde ha lov til å se filmene uansett, bekymrer det meg lite.

9. juli: Istid 3.
Regnværstiltak. Den har definitivt sine morsomme øyeblikk, men jeg blir alltid litt søvnig av så store doser ellevill action. Så også i dag. Snork.

14. juni: Coraline.
Vakker, nifs og fabelaktig morsom. Og så var det noe … eh … litt kjent med den måten å neglisjere barna sine på.

29. januar: Slumdog Millionaire.
Aldeles fantastisk sjarmerende film om integritet, pågangsmot og Den store kjærligheten i Mumbai-slummen. Brutalt, rått og totalt innsmigrende. Det er bare å gi seg over og danse med under rulletekstene.

26. januar: Låt den rätte komma inn.
Det var ikke vampyren som var det skumleste i denne filmen. Det var den inntrengende og urovekkende framstillingen av prepubertetens isnende isolasjon og voksenpersonenes totale irrelevans for den ubehjelpelige, ubeskyttede og naive tolvårige hovedpersonen. En historie om kjærlighet, men konsekvensene? Nydelig filmet og komponert fra ende til annen. Utsøkt utvalg av grimme 70-tallsrekvisitter.

Eksorsist ønskes

2009-01-18T09:50:00.002+01:00

«Men det er jo ingen som er gode til å gå på ski første gang de prøver! Jeg skjønner at det ikke var så gøy på skiskolen når alle de andre hadde prøvd før, men du må jo prøve litt før du får ordentlig til å gå på ski! Kom igjen, nå kler vi på oss og går ut, og så prøver du å gå litt rett fram på flatmark, så hjelper jeg deg opp om du detter! Du skal få sjokolade!!!»

Det kom ut av min munn. Den mangeårige antigymaktivistens. Munnen til hun som ikke har gått på ski på 22 år. Det kom med kvitrende gymlærerstemme. Det verste er at det virket.

Ond og kynisk

2009-01-04T14:52:00.006+01:00

Jeg er ute av stand til å sende videre kjedebrev, men jeg simpelthen elsker å svare på spørsmål. Følgelig utnytter jeg en kjede-e-post med veldig sympatisk opphav til å revitalisere min halvdøde blogg i stedet.

1 Hvor bor du?
På Hasle/Hovin.

2 Hva arbeider du med?
Jeg er forsker, og anstrenger meg stadig for å forklare folk at man kan jobbe med Det nye testamentet i gresk original og tidlige oversettelser – helt uten å være teolog. Iblant mistenker jeg likevel at jeg har fått et image som ikke stemmer helt med realitetene.

3 Hvilken bok leser du akkurat nå?
Harry Potter and the Deathly Hallows. Jeg hadde nemlig glemt en stor bit av plottet. Sjokk og vantro.

4 Hvilken artist ligger i cd-spilleren din?
Ingen. (Musikkofoben er alltid på vakt!) Men det siste jeg hørte på var vel soundtracket til Once.

5 Fantasi?
Ja?

6 Favorittblad?
Jeg tror egentlig ikke jeg har noe, jeg leser sjelden blader. (Det teller vel ikke at jeg iblant leser Cosmopolitan på russisk for å finne ut hva push-up-bh og eyeliner heter?)

7 Favorittduft?
Sjasmin en tidlig junimorgen? Nybakt brød?

8 Yndlingslyd?
Kommer bare på kvalmende sentimentale alternativer.

9 Verste følelse i verden?
Det er sikkert mange konkurrenter. Følelsen av at man har gjort noe man virkelig vil komme til å angre på, kanskje – særlig når den kommer omtrent momentant?

10 Hva er det første du tenker på når du våkner om morgenen?
Ganske ofte gjør jeg et raskt overslag over hvor lenge det er til jeg endelig kan få gå og legge meg igjen, men det er forbausende sjelden jeg husker mine morgenlidelser om kvelden.

11 Yndlingsfarge:
Mørkerødt.

12 Hvor mange ganger rekker telefonen å ringe før du svarer?
Fasttelefonen får ringe lenger enn mobiltelefonen, for da kan jeg jo få lurt noen andre til å ta den. Mobilen svarer jeg på så fort jeg får tak i den nedi veska.

13 Hvis du av en grunn skulle skifte for- eller etternavn, hva skulle du da hete?
Det virker veldig lite sannsynlig at jeg vil gjøre det. Jeg vurderte vel å fjerne det andre fornavnet mitt da jeg var yngre, men nå vil jeg ha det. Men da jeg var ca. sju, ville jeg veldig gjerne hett Cecilia Veronica Cordelia eller noe annet enkelt og smakfullt. Ja, ja.

14 Hva skal ditt barn hete/dine barn hete?
Det var en ganske avansert prosess å finne ut hva de ungene vi allerede har, skulle hete, så jeg håper da virkelig de vil beholde navnene. Hett tips for en svært hypotetisk datter nr. 3: Dagny.

15 De(n) viktigste 'ting' i din verden?
«Ting»? Hmmm …

16. Favorittmat akkurat nå
Jeg liker veldig mye veldig godt. Nyttårsaften fikk jeg dielam. Det var ikke vondt.

17 Sjokolade- eller vaniljeis?
Sjokoladeis. Den må selvsagt være god.

18 Pleier du å kjøre fort?
Jeg har ikke lappen, men kan aldri tenke meg at jeg ville vært noen stor fartssynder om jeg hadde hatt den.

19 Tordenvær- Flott eller skremmende?
Flott. (Men litt skummelt den gangen vi teltet mitt på et veldig flatt jorde uten noe le. Turkameratene hadde litt høyere telt, det var den eneste trøsten.)

20 Hvilket merke var din første bil?
Vår første og eneste bil, som jeg altså ikke kjører, er en Citroën Xantia.

21 Drømmebil?
Nei, det kan jeg aldri tenke meg. Jeg tipper han markedsundersøkeren som ringte for å høre mine meninger om bilreklamer på tv, fikk varige men. Det hadde vært kjekt med en som hadde varmeapparat som virket ordentlig, da.

22 Hvis du kunne møte en bestemt person (død eller levende), hvem?
Jeg liker mye bedre å møte folk jeg kjenner godt fra før (på den ene eller andre måten) enn totalt ukjente, og folk jeg beundrer veldig, er det jo skummelt å treffe! Prestasjonsangst! Men jeg er litt lei for at jeg ikke fikk spist lunsj med Helen DeWitt den gangen jeg hadde sjansen. Og det hadde jo sikkert vært moro å drikke portvin med Dorothy Sayers i mellomkrigstida?

23 Favorittdrikk/alkohol?
Rett vin til rett mat.

24 Hva er ditt stjernetegn?
Jomfruen. Jepp, tørt og kjedelig petimeter.

25 Spiser du stilken på broccolien?
Ikke når jeg lager den selv, men om noen andre har delt den opp i delikate biter og dampet den akkurat passe mye, er det jo riktig godt.

26 Hvis du kunne velge et hvilket som helst yrke, hva skulle det være?
Den jobben jeg har, er aldeles fantastisk, så den, bare fast?

27 Hund eller katt:
100 % cat person.

28 Har du noensinne vært forelsket?
Å ja.

29 Hvor mange fingre på tastaturet?
Ti. Touch.

30 Hva finnes under sengen din?
Ah. Sommerklær, ting vi gjemte bort før visning, masse støv, badevekt, badebalje. And then some.

31 Favorittall?
Tror ikke det.

32 Hvilken sport ser du helst på tv?
Det er veldig sjelden det skjer, men jeg har hatt perioder som ivrig snooker- og skiskytingstitter. (To separate perioder.)

33 Nevn et karakteristisk trekk ved den personen som sendte deg denne mailen?
Skarp som en rakekniv.

34 Hvem/hva kan gjøre deg lykkelig?
Jeg er lett å glede, og er stadig lykkelig over familien min, jobben min, ting jeg får til og ting jeg ser, leser, hører, spiser, drikker og opplever.

35 Huslige prosjekter eller annet som opptar deg mye for tiden?
Vi skal flytte om litt over en måned. Hjelp!

36 Hva var den siste filmen du så på kino?
Once.

37 Hvem tror du det er mest sannsynlig at svarer først?
38 Hvem svarer sist?
Vel, jeg skjøt vel disse spørsmålene litt i foten ved å gjøre det på denne måten. Folk er hjertelig velkommen til å svare likevel, altså.

Summa summarum

2009-01-03T20:55:00.003+01:00

I 2008 har jeg

– fått ny jobb. To ganger. Den samme jobben, faktisk. Verdens morsomste jobb.
– gått polonaise i Rådhuset og tatt med meg en oversize tjuekroning hjem i en rød, silkeforet eske
– anskaffet et palass, i hvert fall sammenlignet med nåværende residens, tross alt som heter finanskrise
– oppfylt fjorårets forsett om å drikke mer vin med svært god margin
– lest 45,3 romaner (litt bak et skjema til 52), nærmere bestemt disse:

(Påbegynt:) J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows
J.K. Rowling: Tales of Beedle the Bard (Hadde visst glemt store biter av plottet i HP7!)
Frank McCourt: Angela’s Ashes (Likte den på tross av at den er selvbiografisk, ikke fordi – den er helt og holdent en roman, og en robust, usentimental, morsom og øm en på toppen av det hele. Av det materialet!)
Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon
Terry Pratchett: Nation («Thinking. This book contains some. Whether you try it at home is up to you.»)
Terry Pratchett: Guards! Guards! (Så en mann lese den på t-banen og måtte bare ha en ny dose Vimes.)
Siri Hustvedt: The Sorrows of an American (Om hvem man er for seg selv og for andre. Fin.)
Terry Pratchett: Monstrous Regiment
Frode Grytten: Popsongar (Frode Grytten er rett og slett min helt.)
Jasper Fforde: Something Rotten (Hamlet blir aldri den samme igjen)
Jasper Fforde: The Well of Lost Plots
Wally Lamb: I Know This Much is True (parkert etter 150 sider grunnet enorme doser misere)
Jasper Fforde: Lost in a Good Book
Jasper Fforde: The Eyre Affair (Gøy denne gangen også. Og så Rochester, da.)
Tor Åge Bringsværd: Gobi: Barndommens måne (Litt morsom, litt irriterende. Bare middels fristende å lese videre.)
Annik Saxegaard: Slik skal det være, Anne! (Nostalgifestival!)
Dorothy L. Sayers: Whose Body? (Det var for varmt til å lese noe nytt, og Wimsey er aldri feil.)
Annik Saxegaard: Lisbet! Lisbet! (Det fantes en bok til om Lisbet!!! Charmerende nostalgi.)
Jonathan Safran Foer: Extremely Loud and Incredibly Close (Usentimentalt og inntrengende om store tap. Ikke overraskende likte jeg den «Curious Incident …»-aktige hovedpersonen. Morsom også.)
Илья Бояшов: Путь Мури/Ilja Bojasjov: Muris vei (Herlig usentimental hovedperson, eh, -katt. Litt av et persongalleri. Kan styre meg for ånder og husnisser. Tusen feil i latinen!)
Jonathan Safran Foer: Everything is Illuminated (Absurd komikk snur uventet såre veier. Det passet jo bra å lese denne i Russland.)
Guillermo Martinez: The Oxford Murders (Gjennomskuet plottet før jeg var halvveis. Og hva ER det for slags kvinnesyn?)
Harper Lee: To Kill a Mockingbird (Velfortjent klassikerstatus. Fordelen med å ha ventet med denne så lenge er at den nok går enda mer hjem når man har barn selv.)
Elizabeth Kostova: The Historian (Definitivt en røverroman, men en bra en. Jeg klarer ikke å tro noe særlig på vampyrer, så jeg syntes den nifse, uvisse begynnelsen var best. Full av deilig akademisk sjarm og nydelige reisebeskrivelser.)
Terry Pratchett: Thief of Time
Richard Adams: Watership Down (Dette er vel ingen barnebok? Poetisk og veldig engelsk-akademisk. Og veldig morsom kaninlingvistikk. Svært gledelig gjensyn.)
Anka Borch: Jeg velger meg april (Ungpikeboknostalgi.)
Ursula Le Guin: Tehanu (En deilig slutt. Synes definitivt bøkene med Tenar i er de mest interessante.)
Ursula Le Guin: The Farthest Shore (Snufs.)
Ursula Le Guin: The Tombs of Atuan (Ah, nå begynner vi å snakke! Sparrowhawk tar seg veldig godt ut utenfra.)
Ursula Le Guin: A Wizard of Earthsea (Mørkt og mytisk.)
Dorothy L. Sayers: Gaudy Night (Må tydeligvis leses minst en gang i året. Passe lenge siden sist, jeg sippet på slutten. Wimsey, altså!)
Torgny Lindgren: Pölsan (Snodig og tenksom.)
Charlotte Brontë: Villette (Interessant jeg-forteller. Om å bli elsket som det kompromissløse individet man er. Ikke vanskelig å se elementer av Jane og Rochester her, men i enda striere og mindre lykkelige varianter. Storartet, hjerteskjærende slutt.)
Milan Kundera: The Unbearable Lightness of Being (Best når den forteller og ikke pludrer filosofisk. Nydelig når Anna Karenina skinner gjennom sprekkene.)
Boris Akunin: Azazel' (Jeg kan jo styre min begeistring for plott som baserer seg på konspirasjoner/internasjonale og meget skumle hemmelige brorskap. Men plusspoeng for Fandorin selv. Søt gutt.)
Donna Tartt: The Secret History (Veldig overbevisende om veien fra akademisk idyll til svarteste helvete. Ikke akkurat preget av anger.)
Terry Pratchett: Hogfather
Irène Némirovsky: Suite Française (Mennesker er mennesker. Starter tregt, men er vel verdt det.)
Frode Grytten: Bikubesong (Nydelig bikubesang om taktskifter i menneskeliv.)
Are Kalvø: Våre venner kinesarane (Innledningen er kanskje den beste og morsomste redegjørelsen jeg har lest for hvorfor ting ikke var bedre før. Dessuten har den de utroligste illustrasjoner. Jeg lo og lo.)
Johan Harstad: Hässelby (Jeg er nokså spaltet her. Jeg synes han skriver nydelig og gjør mirakler av Albert Åberg-referansene. Likevel liker jeg den realistiske delen av plottet fryktelig mye bedre enn den surrealistiske, forhåpentlig ikke pga. konservativ smak.)
Ian McEwan: Atonement («How could that constitute an ending?» Så boka slutter tre ganger. En gang slik historien «egentlig» sluttet. Så den fiktive romanens slutt. Og til slutt den egentlige romanen. Men bare den tredje slutten «constitutes an ending», den fiktive romanen har ingen tilfredsstillende slutt. Men McEwans slutt er fantastisk, og det er boka også.)
Terry Pratchett: Soul Music
Terry Pratchett: Reaper Man (Jeg tror jeg lo høyt sikkert 15 ganger. «Five exclamation marks, a sure sign of an insane mind.» Rørende også, Pratchett vet å skrive ømt om skikkelig stygge, gamle heltinner.)
Terry Pratchett: Mort

For at ikke desember 2008 skal stå uten poster

2008-12-31T21:22:00.002+01:00

... ønsker jeg godt nyttår og konstaterer at dette var vanskelig med iPhone.

Akkurat, ja

2008-11-23T14:01:00.004+01:00

Nei, det var ikke mulig å stå imot. Vi prøvde å kompensere ved å oppvise personlighet på barnerommet. Det er mulig druer og kiwi ikke kan selge en leilighet, men hva med Jiji?

Systemtvang

2008-11-20T21:49:00.004+01:00

Vi prøver å selge leiligheten vår i dagens strålende og velsmurte boligmarked. (Heldigvis er vi ikke nødt.) Nå er det slik at jeg i flere år har ledd ondskapsfullt av de stadig likere hvitmalte og utstudert stylede boligannonsebildene som florerer, og nok slengt ut av meg både det ene og det andre om at slikt vil ikke jeg begi meg inn på.

Da vi striryddet leiligheten før fotografering, oppdaget vi imidlertid noe nytt: Vi bruker ikke blomster og interiør for å få leiligheten vår til å se lun, bebodd og hjemmekoselig ut. Å nei, det er ikke vårt vis. I stedet bruker vi rot. Og da rotet ble brutalt fjernet, så det nesten fengselsaktig ut her. Følgelig løp vi ut og kjøpte orkideer, sengetepper og pynteputer. I dag sank jeg enda dypere:

ett kremfarget og ett turkis kvalitetshåndkle for dandering på vaskemaskin (man må plukke opp turkisfargen på husbondens tannglass, må vite)
turkise og petrolfargede pynteputer (jada, soverommet er blåmalt med blå klesskap)
kremfarget pledd (var det ikke litt mørkt i stua)
kremfargede kubbelys (hvor dypt kan man synke?)

Det er vel en viss fare for at det obligatoriske fruktfatet kommer til å materialisere seg også.

Come Again

2008-11-01T18:31:00.004+01:00

Det er så mange skrekkelige gatemusikanter. De fleste av dem ser i tillegg ut til å hate det de driver med, så som regel får jeg bare lyst til å låse pengene mine inne i et godt lydisolert rom når jeg går forbi dem.

Men i dag sto det noen unge mennesker i nedgangen til Nationaltheatret og sang engelske madrigaler mens de bare lyste av entusiasme og talent. Og endelig fikk treåringen lov til å putte penger i en hatt også – alt jeg hadde på meg, faktisk. Mer, mer!

Fortsatt oktober

2008-10-29T08:11:00.003+01:00

Og det er den dagen igjen. Det snødde riktignok også da jeg var på fjellet i helga, men det er juks. Jeg er begeistret, og i år nådde barneentusiasmen nesten opp til mors.

Pluss: nye, vanntette vinterstøvler.
Minus: gikk i mascarafella.

Melk i kaffen. En sosioøkonomisk såpeopera i tre akter

2008-10-21T22:43:00.004+02:00

Enkeltmennesket kan raskt bli fanget i store systemer, og Studentsamskipnaden i Oslo er uten tvil et slikt system.

Første akt, varm dag sommeren 2006, kaffebaren på UB:

– En iskaffe, takk!
– Nei, vi har sluttet å servere iskaffe. Det var så mange som ville ha, og da ble det så lang kø.

(Mange vil kjøpe. Plagsomt.)

Andre akt, sommeren 2008, kaffebaren på SV:

– En enkel cappuccino med h-melk.
– Nei, det går ikke. Vi har lettmelk.
– Jeg ser et kjøleskap stappfullt av h-melk.
– Nei, men vi må bruke opp lettmelka først, skjønner du.
– Men det vil jeg ikke ha, så da gidder jeg faktisk ikke kjøpe kaffe av deg.
– Nei, nei. Beklager virkelig.

(Selge ting som vi har, til dem som vil ha det, når vi har noe annet vi heller ville bli kvitt? Det skulle tatt seg ut.)

Tredje akt, oktober 2008, SV-kantina:

Jeg finner en liter h-melk i melkekjøleskapet og går i god tro til kassa.

– Nei, den der er ikke til salgs!
– Jammen, den sto jo i kjøleskapet sammen med alle de andre drikkevarene dere selger!
– Nei, det er kaffemelk.
– Ja, men JEG trenger kaffemelk!
– Du får ta en halvliter.
– Jammen, dere har jo ikke halvlitere med h-melk! Kan jeg ikke bare få betale for to halvlitere, da?
(Tenkepause.)
– Ja, jeg får slå inn for to halvlitere, da. Men ikke neste gang!

(Markedet vil betale 20 kr for en liter h-melk? Det gjør ikke inntrykk på meg!)

Jeg er usikker på om disse erfaringene burde få meg til å tvile på sosialismen, eller om jeg rett og slett bør akseptere at h-melk er en skummel vare som bare bør utleveres under kontrollerte forhold.

Oktober

2008-10-11T22:23:00.001+02:00

Vakker også for asfaltrotter.

Delikat

2008-10-06T21:02:00.003+02:00

Bindprodusenter er noe for seg selv. De hjelper oss sånn at vi kan klatre inn gjennom togvinduer iført pinetrange hvite bukser og lande i fanget på ukjente, kjekke menn selv på de tyngste mensdagene. De lager special-edition-bindserier som det står «Lucky you!» på. (Grrr!) Og nå velsigner de oss altså med duse, avrundede rosa etuier til å ha bindene våre i. For tenk om noen fikk se den rosa, blomsterprydede plastemballasjen i veska vår! Det skulle tatt seg ut!

Alle duene

2008-09-29T21:58:00.002+02:00

Jeg har jo ikke blogget i september. Men jeg har tatt flere bloggbare bilder, og vurdert å ta enda flere. Jeg har vært strålende høstlykkelig, men har likevel ikke blogget om Tjuttsjev (nr. 233) og revurdert vær-bloggkategorien. Jeg har spist femretters mirakelmiddag med vinmeny på Ylajali, men tok ikke bilder av maten. Åsne har lært å lese, og begynt å skrive huskelapper til seg selv av typen «DRÅPEBARNETEVE», altså droppe barne-tv, fordi hun måtte få tid til å leke, sa hun, men heller ikke det nådde opp. Det blidde bare ikke sånn. Dere får nøye dere med et Pratchett-sitat (med fotnote), fra Monstrous Regiment:

The pigeon thought: 000000000! But had it been more capable of coherent thought, and known something about how birds of prey catch pigeons*, it might have wondered why it was being gripped so … kindly. It was being held, not squeezed. As it was, all it could think was: 000000000!

* And allowing for the fact that all pigeons who know how birds of prey catch are dead, and therefore capable of slightly less thought than a living pigeon.

Varsoviana

2008-08-31T20:51:00.011+02:00

Hvem finner på å dekke hotellvegger med kunstgress og klistre dem fulle av origamivannliljer?

Jo, det gjør Castle Inn i Warszawa. De hadde også valgt å putte et tre i taket på hotellrommet vårt.

Det var et godt stykke over the top, men jeg er fortsatt i veldig godt humør etter synet, så jeg har landet på at jeg synes det var mer sjarmerende enn noe annet. Særlig siden beliggenheten var fantastisk og betjeningen veldig søte. Etter noen runder i byen har jeg også kommet fram til at stedet kanskje var ganske i tråd med varsovianske ideer om interiør. Her er for eksempel vinduskarmdekor fra en pannekakerestaurant. Oransje fjær i en bolle?

Hva man enn måtte mene om det, var det nå i hvert fall godt med pannekaker med chevre, valnøtter og honning. Å tusle rundt i brosteinsgater i tidlighøstvær er også en fin ting.

Vi gikk dog glipp av «Scenes from Infinity – musical intuitive poem». Tsk, tsk.

Vi har en del złoty igjen, så vi blir nok nødt til å komme tilbake ganske snart.

Dagens eksotiske opplevelse

2008-08-05T21:43:00.003+02:00

Det er ikke lett å være yngst. Og hvis man ikke er tre år og har en storesøster på fem, kan man nok ikke forstå hvor forsmedelig det er at man ikke får eget månedskort. Begrunnelsen, at man fortsatt er så liten at man ikke trenger å betale på t-banen, var selvsagt bare salt i sårene.

Slik fikk jeg nok en gang gleden av å trille barnevogn på stasjonsplattform med krakilsk, brølende treåring oppi. Men det hun brølte, er nok ikke hverdagskost:

– Jeg VIL be-he-hetale på t-banen! JEG VIIIIL BETALE!!!

Wimsey igjen

2008-07-28T21:25:00.003+02:00

«His long, amiable face looked as if it had generated spontaneously from his top hat, as white maggots breed from Gorgonzola.»

Dorothy L. Sayers: Whose Body?

Ikke akkurat en hageblogg

2008-07-26T15:09:00.005+02:00

Du vet at du aldri må skaffe deg hage når du planter i balkongkassene først 26. juli. Det eneste vi har gjort med dem før i år, er å plukke vekk de lange, strantne, visne restene fra fjorårets så-selv-prosjekt. (Vi har en egen radar for blomster som blir meterlange. Det er nesten litt godt gjort.) Det skjedde i juni en gang. Jeg kan ellers fortelle andre plantesenternoviser at de ikke har spesielt mange balkongplanter igjen på Plantasjen i slutten av juli. Ikke en stemorsblomst i mils omkrets.

Men ungene syntes det var moro, da. Riktignok grøsset begge svært så byfrøkenaktig over både konsistensen, lukta og meitemarkgehalten i blomsterjorda (er det galt å ha 300 meitemarker i balkongkassa?), men det var bra å trekke planter ut av potter og vanne til den store gullmedalje.

Herved er det altså dokumentert at balkongkassa vår har sett småborgerlig-prydelig ut også i år. Vi får se hvor lenge det varer.

Eksistensiell

2008-07-14T17:03:00.000+02:00

– Mamma, eksisterer alle?

Spørsmål femåringen sikkert angrer på å ha stilt

2008-06-30T18:39:00.002+02:00

– Mamma, hva betyr het, som i kjærligHET?

Moahahahahaha!

A rose by any other name would smell as sweet

2008-06-23T20:32:00.004+02:00

Ja, sikkert. Men hva slags klientell venter man seg egentlig til buler som heter «Hände hoch!», «Hjemmebrennere» og ikke minst «Full soldat»? (Alle nylig observert i kulturbyen St. Petersburg.)

Hits for Kids

2008-06-07T20:00:00.003+02:00

Hanen stend på stabburshella, bonden gjeve honom konn.
Rakkin skvakkar i bergje nord og hjuringen blæs i honn.

Dette er ukas fulltreffer i heimen. Egentlig skriver jeg bare om det for å informere om at min mann ordboksredaktøren nå har oppklart det ugjennomtrengelige «rakkin skvakkar» for meg. Tenk at jeg har kunnet sangen i 20 år uten å vite at det faktisk er reven som gneldrer nord i berget. Jeg har allerede sørget for at mine barn ikke skal bli traumatisert på samme måte. Dagens gode gjerning.

Alfavita

2008-06-05T21:49:00.008+02:00

Kronologi er oppskrytt. Leve den alfabetiske rekkefølgen!

Avreise. Klokka 04.15 hjemmefra. Hva gjør man ikke for et billig fly?

Balkong. Om man ser hele havet fra balkongen, føler man at man Får Noe Ut Av Dagen™ selv om man bare sitter og glor på båtene i Vathy-bukta på Sifnos.

Charlie og sjokoladefabrikken. Slukt på tre dager i åndeløs spenning. Endelig har jeg et barn som vet hva snossebær er.

Drømmestrand. Denne gangen går premien til Provatas på Milos. Perfekt gyllen sand og nydelig langgrunt.

Ernæring. Pommes frites og søt appelsinsaft har vel noen nyttige næringsstoffer i seg?

Fisk. Det er i hvert fall sunt. Og så var de veldig interessante helstekt. For ikke å snakke om hvor spennende det var med blekkspruter som hang til tørk.

Gratulasjoner. Til Runa som fylte tre og Åsne som fylte fem mens vi var på ferie. Her skjender den yngste jubilanten det greske flagget.

Hyl og skrik. Helt sikkert. Men det har vi allerede fortrengt.

Is. Glemte jeg å nevne under ernæring.

Jul i Svingen. Det perfekte soundtrack til en strandferie, mener enkelte.

Kattunger. Damen i den bittelille rotebutikken i Vathy hadde kattunger, og lot jentene leke med dem så mye de ville. Det var stort.

Lingvistikk. Hva er «causation from te sea»?!

Mat. Smaker ekstra godt når tavernaen ligger rett på en langgrunn strand, sånn at ungene kunne tasse rundt i vannkanten og kategorisere småstein, mens visse andre vegeterte med vinglassene sine ved bordet.

Nasjonalsangen og andre patriotiske sanger. Når man insisterer på å reise på ferie 18. mai, er straffen at barna dine avsynger disse svært høyt og med skremmende god diksjon når og hvor det skal være. Det var nok ingen skandinaver i mils omkrets som gikk glipp av oss. (Eller noen andre, for den saks skyld.)

Ost. På Sifnos lager de vanvittig god myzithra, bløt sauemelksost som de klæsjer på toppen av den greske salaten i stedet for feta. Nam!

Propellfly. De greske propellflypilotene var i streik da vi dro nedover, men var så greie å ikke kansellere akkurat vårt fly fra Athen til Milos. Det var en interessant flytur på 35 minutter, som viste at allmenne greske holdninger til trafikksikkerhet også gjelder i fly. Flyvertinnen gadd nemlig ikke å spenne seg fast ved avgang og landing. Hun bare draperte sikkerhetsbeltet nonchalant over skuldrene. Det gjaldt jo ikke henne.

Q. «Jeg ser med øyet mitt noe som begynner på Q!» «Ku?» «Nei, SKALLO!!!»

Reisevante. Det er de, ungene våre. Det går veldig bra på transportetappene, vi fikk til og med ros to ganger fra vilt fremmede for akkurat det. Men finnes det kurs i avslapning for små barn?

Sarakiniko. Merkelig hvitt klippelandskap på Milos.

Treåring. Må fortsatt ha et transportmiddel. Bæremeisen er guds gave til småbarnsforeldrene. Her sett i Plaka på Milos.

Ufisk. Eller nærmere bestemt kråkeboller med lange, svarte pigger. Skumle saker, og vår beskrivelse av hva som kunne skje om man tråkket på en, var nok til å gi Åsne vannskrekk i flere dager. Det skjedde heldigvis aldri, og etter hvert hilste vi vennskapelig på dem fra bryggekanten.

Vathy. Et deilig sted, vakkert, langsomt og godmodig. I hvert fall i mai. Det kan bli en vane.

WC. I Hellas får man vanligvis ikke lov til å kaste dopapiret i do, da greske rørleggere synes slikt er unødvendig luksus. En uforglemmelig gang hadde romutleieren dekorert doen med et bilde av Neptun som stikker en dopapir-synder i rumpa med treforken. Men hvorfor er det ikke lov i store snøggbåter som tidligere har trafikert norskekysten? Det må utelukkende være for å opprettholde moral og rutiner.

Xanthakis. Vi kan jo reklamere litt for romutleierne våre i Vathy, siden de begynner på X. Det er nok en av de aller beste leilighetene vi har hatt i Hellas.

Yoghurt. Med honning. Nam.

Zographou-klosteret. Nei, damer har fortsatt ikke adgang til Athos. Men det nærmeste jeg kom å gjøre noe faglig eller jobbrelatert på denne turen, var å sluke Elizabeth Kostovas The Historian. Zographou er med, Codex Zographensis’ hjem, og dessuten noen slaviske femtenhundretallsmanuskripter, som jeg moret meg med å finne anakronismer i (for lite ydmykhet og selvpisking).

Ærlighet, i overkant mye. Ustoppelig klapping på bikinimagen min etterfulgt av hint/teorier/krav om babyer der inne. Jeg trøster meg med at pedlederne på begge ungenes avdelinger er høygravide.

Øretelefoner. Nok en av guds gaver til omreisende småbarnsforeldre. Men vi var praktisk talt tv-frie i to uker, det skal vi ha. Og jeg klarte meg to uker uten nett!

Årets tur er slutt. Men vi begynte å fable om september på Småkykladene da vi satt på ferja til Pireus, vi gjorde det.

Ekstrem ekstensjon

2008-05-12T09:18:00.002+02:00

For snart-treåringen er -mor et helt generelt diminutivsuffiks. I går produserte hun uten å nøle

Runa-mor
Åsne-mor
mammamor
pappamor

og sist, men på ingen måte minst

bestefarmor!

Den siste var altså dannet av bestefar. Lingvistforeldrene var fra seg av flirfull begeistring.